2010-tallet: Storm og standhaftighet

Utviklingen var ikke enestående for Midtøsten. Verden var vitne til en autoritær dreining i en lang rekke land, også i demokratiske land i Europa. Ytrings- og forsamlingsfriheten ble innskrenket og sivilsamfunn kriminalisert. Rettsapparat ble satt under politisk press, og politiske ledere valgte en retorikk som økte diskriminering og hat mot marginaliserte og sårbare grupper. I stater uten demokratisk tradisjon, skjedde en ytterligere konsentrasjon av makt hos allerede autoritære ledere. Vernet om de enkelte menneskerettighetene ble ikke bare uthulet, men selve ideen om universelle menneskerettigheter og internasjonal rett kom under økt angrep.

På den andre siden var tiåret også preget av sterk mobiliseringskraft. Barn og unge i land etter land skapte en høylydt klimabevegelse i protest mot mangel på handling i klimakrisen. «MeToo»-bevegelsen feide over store deler av verden som et oppgjør med patriarkalsk maktmisbruk. Mobiliseringen ga inspirasjon, også til verdens største menneskerettighetsorganisasjon, som kvitterte med å sette vernet om retten til å protestere øverst på sin internasjonale dagsorden.

I en slik tid opplevde Amnesty alvorlige økonomiske utfordringer. Medlemmer og enkeltdonorer har alltid vært organisasjonens økonomiske ryggrad. Når de opplever nedgangstider, faller inntektene til organisasjonen. Det kunne merkes dette tiåret. Samtidig gjennomførte Amnesty en krevende reform: Organisasjonen tok beslutningen om å komme nærmere virkeligheten den dokumenterte. Hovedkontoret i London ble bygget ned, og nye regionale ressurssentre bygget opp flere steder i alle verdensdeler. Det var en til dels smertefull prosess der dyktige og lojale medarbeidere ikke ble med videre, mens ny ekspertise måtte utvikles, og nye strukturer falle på plass. På toppen av det hele ble organisasjonen tvunget til å gjennomføre store kutt i antall internasjonalt ansatte helt på slutten av tiåret.

Til tross for økonomiske utfordringer klarte Amnesty å levere solid og omfattende etterforskning under den arabiske våren, og å bygge opp og ta i bruk et kriseteam med spisskompetanse på etterforskning i krig og konflikt. I Norge ga Amnesty et lite bidrag til å avhjelpe flyktningkrisen som krigen i Syria skapte. Etter målrettet mobilisering gikk et politisk flertall inn for å ta imot 10.000 flyktninger fra Syria.

Under slagordet «Stå opp mot urett!» ble den norske TVaksjonen i 2012 et avgjørende bidrag til å styrke Amnestys internasjonale arbeid. Resultatet av innsamlingen, nær 200 millioner kroner, var den største vitamininnsprøytningen til bevegelsen noensinne.

Norge er et lite land, men den norske avdelingen av Amnesty var – og er fremdeles – en av de ti nasjonale avdelingene som bidrar mest til den internasjonale organisasjonen, og til små avdelinger i det globale sør som ikke kan finansiere seg selv. I lys av organisasjonens stramme økonomi, påtok Amnesty i Norge seg i tillegg sentrale oppgaver på vegne av hele bevegelsen. Et internasjonalt senter for menneskerettighetsundervisning kom på plass i Oslo, og utviklet et helt nytt bibliotek med digitale menneskerettighetskurs. Etterforskningskapasitet på Iran ble også et norsk bidrag til det internasjonale arbeidet dette tiåret.

Amnestys kjernemetode, brevskrivning, gikk ikke av moten. Tvert imot mobiliserte «Skriv for liv», Amnestys årlige brevskrivningsmaraton, flere og flere mennesker i Norge til innsats for medmenneskers frihet. Mot slutten av tiåret, markerte Amnesty seg kraftig i sosiale medier. I Norge ble Amnesty den humanitære organisasjonen som skapte mest engasjement, særlig på Instagram og Facebook.

Flomlys på fredsprisvinner Liu Xiaobo

Det koker i Amnestys lokaler i hovedstaden. På dagen for fredsprisutdelingen, 10. desember 2010, er atriet i Grensen 3 fullstappet av mennesker fra hele verden under et ti meter høyt banner: «Free Liu Xiaobo» er budskapet. Han soner 11 års fengsel fordi han tok til orde for reformer i Kina. Og han er tildelt Nobels fredspris. Om noen timer skjer den høytidelige seremonien.

I Amnestys atrium i Oslo har en rekke kinesiske menneskerettighetsaktivister i eksil samlet seg for å diskutere strategi i arbeidet for menneskerettighetene i Kina. Det er første gang Amnesty live-streamer et seminar. Nervene er i helspenn.

I Hongkong er det natt, men på Amnestys Hongkong-kontor legges sitater fra streamen ut på Twitter – oversatt til mandarin. 3000 mennesker følger seminaret via Twitter, blant dem en rekke aktivister i fastlands-Kina som løpende kommenterer og spiller inn sine spørsmål til debatten i Oslo. Internasjonal presse er i Oslo for å dekke nobelseremonien, og mange av dem har funnet veien til seminaret. De kan rapportere fra debatten mellom kinesiske aktivister i eksil, Hongkong-aktivister og aktivister i fastlands-Kina via Twitter-feeden. Resultatet er hundrevis av oppslag i Norge og internasjonalt.

Fra seminaret beveger folk seg opp til Kinas ambassade der Amnesty vil overlevere nær hundre tusen signaturer fra en rekke land for løslatelse av Liu Xiaobo. Underskriftene fyller flere pappesker, men Kinas ambassade er lukket og låst. Forsamlingen foran portene til ambassaden presser på, og de kinesiske aktivistene fra hele verden roper. Et enormt internasjonalt medieoppbud er på plass. Scener fra den kaotiske markeringen blir del av medias rapportering fra nobelseremonien i Oslo.

Når mørket faller på samme dag, står 1500 mennesker med fakler i hendene foran Grand Hotel i Oslo. Det tradisjonsrike fakkeltoget for Nobelpris-vinnere hyller alltid prisvinneren der, og vinneren hilser folkemengden fra en balkong. Denne gangen er balkongen tom. Liu sitter i et fengsel i Kina. På avtalt tidspunkt under NRKs livesending, forvandles hele fasaden på hotellet til et enormt portrett av Liu Xiaobo. Fakkeltoget jubler. Bildet av menneskemengden med de tente faklene i vintermørket foran det enorme bildet at Liu Xiaobo brenner seg fast.

«Ytringsfrihet er grunnlaget for menneskerettighetene, kilden til menneskeheten og sannhetens mor.»

Det sa Liu Xiaobo til retten som dømte ham til 11 år bak murene. Etter massakren på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989 videreførte Liu Xiaobo ideene fra studentopprøret om fredelige demokratiske reformer i Kina. Det førte ham i fengsel flere ganger. I 2008 undertegnet han appellen som fikk navnet Charter 08. Initiativet kom fra en rekke kinesiske intellektuelle, og tok til orde for menneskerettigheter og politiske reformer. Etter at Liu Xiaobo ga sitt navn til Charter 08 ble han arrestert og satt ett år i varetekt før han ble dømt til 11 års fengsel for «undergravende virksomhet». Under soningen ble han alvorlig syk og døde av leverkreft i 2017. Kinesiske myndigheter reagerte på tildelingen av Nobels fredspris i 2010 ved å sette kona hans, poeten Liu Xia, i husarrest. Hun ble holdt isolert i husarrest i hele åtte år inntil hun med sviktende helse fikk forlate Kina. Kina reagerte også overfor Norge, og mente at norske myndigheter hadde hatt en finger med i spillet da Nobelkomiteen valgte å tildele en kinesisk samvittighetsfange fredsprisen. Oppmykingen mellom Norge og Kina som hadde foregått et tiår, og handlet om både handel og menneskerettighetsdialog, ble stanset. Kina plasserte Norge i fryseboksen.

Fredsprisen økte uten tvil oppmerksomheten om tankene til Liu Xiaobo og kneblingen av ham, men også om ytringsfrihetens magre kår i Kina. Det er likevel vanskelig å se at prisen førte til større rom for kritiske stemmer i Kina, og den bedret ikke hans situasjon.

Akkurat denne pristildelingen gir grunn til å reflektere over tilsiktede og utilsiktede konsekvenser av oppmerksomhet – selve krumtappen i Amnestys metodiske verktøykasse. Amnestys metode er å kaste lys over krenkelser av menneskerettighetene fordi overgrep trives best i mørket. Oppmerksomhet er som oftest en forutsetning for å få til endring. Det er utallige eksempler på at metoden har gitt resultater. Selv om målet med en fredspris ikke er synlighet alene, bidrar den likevel til et sjeldent sterkt lys på prisvinneren. Nobelkomiteen har derfor uttalt at den – som Amnesty – nøye vurderer i hvert enkelt tilfelle, om det kan skade prisvinneren og saken å få verdens øyne rettet mot seg. I de fleste tilfeller der Amnesty på en eller annen måte har kunnet få kontakt med en samvittighetsfange, er fangens ønske at saken blir kjent, også selv om det alltid er en viss risiko for at det kan føre til forverrede forhold bak murene eller represalier mot familie. Erfaringen er at oppmerksomhet som regel beskytter en samvittighetsfange mot mishandling i fengselet og kan gi bedre soningsforhold – og noen ganger friheten.

Rosetog mot terror

Den ubegripelige terroren rammet Norge 22. juli 2011. Hele landet gikk i sjokk. Det var også berørte blant mennesker tilknyttet Amnesty. I tillegg til krisehåndtering ble samtalen internt et spørsmål om Amnesty kunne bidra med en symbolsk, samlende og konkret respons.

To døgn etter udåden stilte organisasjonen sine ressurser og sine lokaler til rådighet for et privat initiativ om en symbolsk markering i Oslo sentrum i solidaritet med de mange ofrene og deres pårørende. I løpet av svært kort tid meldte en rekke frivillige krefter utenfor organisasjonen seg på, og en febrilsk planlegging av det som ble døpt et rosetog fant sted i Amnestys lokaler. Tanken var å vise hverandre at landet møtte volden med styrke gjennom kjærlighet, ikke hevn.

Planene vokste i takt med at titusenvis av folk begynte å melde seg på arrangementet på Facebook. Det ble klart at både kronprins og statsminister ville holde appeller. Politiet innså at man ikke kunne garantere sikkerheten til et opptog gjennom Oslos gater, men at det måtte bli en markering på Rådhusplassen. Tre døgn etter udåden var Oslo full av mennesker som strømmet gjennom gatene med hendene fulle av roser i alle farger. Plassen foran Rådhuset var et menneskehav, og havet strakte seg inn i alle sidegater. Rådhusplassen favnet 200.000 mennesker denne dagen.

«I kveld er gatene fylt av kjærlighet. Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet. Vi har valgt å møte hat med samhold. Vi har valgt å vise hva vi står for.»

Da kronprins Haakon sa disse ordene, hevet havet av mennesker roser mot himmelen. Stillheten var øredøvende. Det var et vakkert øyeblikk som ga følelsen av at et fredelig og varmende fellesskap er mulig.

Et broderi til Amnesty

Med varsomme hender tar han bort innpakningen. Det er en høytidsstund. En lenge bortgjemt gjenstand, som rommer de sterkeste minner, trer frem i lyset. Et broderi. Det bringer ham tilbake til årene i fengselet i Iran. Der satt Ali Saki natt etter natt og broderte de vennene han mistet. På sort bakgrunn tryllet han med tynn nål og silketråder i de varmeste farger frem en vase full av blomster. Hver blomst, hver venn, har sin farge og sin fortelling. For Ali er broderiet på én og samme tid smerte og forsoning. Tiden han satt om nettene og broderte ga lindring, og han følte seg nær de som ble henrettet i fengselet. Han ville at broderiet skulle ære deres minne. Arbeidet ble et livsviktig vitnesbyrd. Oppgaven var krevende fordi Ali aldri før hadde tatt i nål og tråd. Men det ble omsider ferdig. Inntil den dagen han ble løslatt, gjemte han broderiet i cellen, og tok det med seg hver gang han forlot cellen. Det måtte ikke bli oppdaget.

Etter mange år i frihet har Ali Saki bestemt seg for at det i dag er tid for å gi slipp på broderiet for en god sak. «Amnesty betyr alt for meg. Dere reddet livet mitt», sier Ali når han overrekker gaven til Amnesty. Han vil auksjonere det bort til inntekt for Amnesty og TV-aksjonen i 2012.

Ali Saki overlevde seks år med systematisk tortur i iranske fengsler. Han var politisk aktiv forkjemper for demokrati og likestilling i Iran, og han var motstander av Irans krig mot Irak på 1980-tallet. Da han ble arrestert, hadde han en gravid kone og en liten datter.

Det ble et svart kapittel. Årene i fengsel har satt spor hos Ali som aldri går bort. Men han fant seg sine metoder for å unngå å miste forstanden. Og han bar i hemmelighet et halvt barberblad i linningen på undertøyet sitt. Han visste at den dagen hans krefter tok slutt og han kunne være på nippet til å angi sine kamerater under tortur, skulle han selv gjøre det slutt. Men en dag forsto han at Amnesty kjempet for friheten hans. Under en av torturøktene som Ali ble utsatt for, røpet torturisten seg. Det ga Ali styrke til å holde ut. Så ga fengselsledelsen ham et valg: Han kunne bli løslatt hvis han stilte opp foran et kamera og anga seg selv. Han måtte si at alt han hadde trodd på, var feil, at han angret. Hvis ikke, ville han aldri bli sluppet ut. Det var et fryktelig valg. Alis kone og barn hadde flyktet, og de ventet på ham i Norge. Han lengtet etter å kjenne luften av frihet. Men prisen var for høy. Han kunne ikke fornekte det han sto for. Det var da ideen om broderiet ble født. Og det var da han gjemte brodernålen sammen med barberbladet i undertøyet sitt.

Ali tror at fengselsmyndighetene bestemte seg for å løslate ham da de skjønte at han ikke lot seg kue. Etter løslatelsen var han i stor fare, men norske myndigheter stilte opp og ga ham reisepapirer. Han kom i sikkerhet i Norge og ble gjenforent med familien sin. Siden den gangen har Ali levd ut sitt engasjement for andre samvittighetsfangers frihet sammen med Amnesty.

Ali Sakis broderi ble auksjonert bort i 2012, og Bente Brekke i Vestfold vant budet. Hun har tatt godt vare på det siden, og drømmer om at broderiet skal få et nytt liv: Kanskje broderiet kan turnere norske skoler og fortelle Alis historie, en historie om ytringsfrihet?

I TV-aksjonen «Stå opp mot urett!» i 2012 ble det samlet inn nær 200 millioner kroner til Amnesty. En så gedigen gave og energiinnsprøytning til Amnestys arbeid, hadde aldri skjedd før. Det norske folk – med 100.000 bøssebærere i spissen over det ganske land – bidro vesentlig til å styrke organisasjonens internasjonale arbeid.

15 Amnesty-avdelinger i alle verdensdeler satte i gang opplæring og undervisning i menneskerettigheter med midler fra TV-aksjonen. Evalueringen viste stor suksess: Metoder og målgrupper varierte sterkt i de ulike landene, men alle rapporterte å ha fått bevissthet og redskaper til å fremme og forsvare sine egne rettigheter, og til å støtte andres rettigheter. Et vell av eksempler på at enkeltmennesker fikk til endring og at grupper fant styrke til å skape endring i fellesskap, ble resultatet.

Vår i den arabiske verden

Omveltningene i Midtøsten fra 2011 ga håp om en ny giv for menneskerettighetene i en prøvet verdensdel. Diktatorer ble styrtet og demokratiske prosesser satt i sving i noen av verdens mest autoritære regimer.

I Amnesty eksploderte Midtøsten-arbeidet. Organisasjonen avklarte raskt sin rolle: Dokumentasjon, reformforslag og solidaritet. Menneskerettighetene ble krenket i massivt omfang under demonstrasjonene i løpet av den arabiske våren. Titusenvis av sivile ble stilt for militære domstoler. Etterforskere jobbet i døgndrift, og øverst på dagsordenen til hele organisasjonen sto arbeidet med å påvirke nye makthavere til å respektere menneskerettighetene.

I Norge sto Amnesty opp for enkeltmennesker som ble forfulgt for å bruke sin ytrings- og forsamlingsfrihet i land som Egypt, Saudi-Arabia, Iran og Syria. Med jevne mellomrom fikk myndighetene i disse landene oversendt appellbrev for samvittighetsfanger som var signert av titusenvis i Norge. Amnesty-aktivister over hele landet var involvert i mobilisering til solidaritetsmarkeringer.

Modige stemmer i regionen tok i bruk de nye medieplattformene, særlig YouTube og Twitter, som myndighetene i starten ikke hadde kontroll på. Sosiale medier ble en drivkraft i mobilisering til protester og debatt om reformer. Amnesty i Norge opprettet en konto på Twitter, @MENAvoices, med mål om å gi den norske offentligheten kjennskap til debatten om reformer i Midtøsten lenge før teknologien ga automatisk oversettelse av tekster. Sentrale meldinger ble daglig oversatt fra arabisk og persisk til norsk.

I 2011 og 2012 deltok ansatte i Amnesty i Norge i etterforskning av forfølgelsen av demonstranter i Egypt. Forfølgelsen økte etter Mubaraks fall i 2011 og militærets endelige overtakelse av makten i 2013. Sivile ble stilt for militære domstoler i tusentalls, mange ble drept under demonstrasjoner og dødsdommer ble avsagt mot mer enn tusen tilhengere av den demokratisk valgte president Mursi, som ble styrtet av militæret i 2013. Kvinnelige demonstranter var særlig utsatt. Sakene Amnesty tok opp, reflekterte denne virkeligheten. I møter med Utenriksdepartementet, oppfordret Amnesty norske myndigheter til å øke kritikken av en ny NGO-lov som effektivt kneblet det sivile samfunnet i Egypt. Det omfattende arbeidet med Egypt ble styrket med midler fra TV-aksjonen i 2012.

Rap for ytringsfrihet i Saudi-Arabia

Myndighetene i Saudi-Arabia kvalte spirene til den arabiske våren. Demonstrasjoner var totalt forbudt, så det var på nettet at folk i Saudi-Arabia forsøkte å bruke en ytringsfrihet de ikke hadde. Men konsekvensene uteble ikke. Alle ble overvåket, sporet opp og arrestert. Amnesty dokumenterte fengslingene fortløpende og startet hasteaksjoner.

I Norge tok Amnesty i bruk nye metoder i arbeidet for fengslede menneskerettighetsforkjempere og andre kritiske stemmer i Saudi-Arabia. I 2013 engasjerte organisasjonen norske skoleelever for ytringsfrihet i et samarbeid med rapartisten Lars Vaular. Elever ved videregående skoler over hele landet ble oppfordret til å skrive tekster om «Ytringsfrihetens helter», mennesker som ble forfulgt for å si sine meninger, til Vaulars neste låt. En av heltene var bloggeren Raif Badawi i Saudi-Arabia som ble dømt til ti års fengsel og tusen piskeslag for bloggen sin. Saken hans skapte stort engasjement på norske skoler, og mange elever brukte Amnestys undervisningsopplegg. Lars Vaular valgte ut vinner-teksten til elever i Bergen blant en rekke tekstforslag, og gikk i studio med dem og spilte inn rap for Raif. I tillegg ble 650 brev fra ungdommer formidlet til Raif Badawi via hans kone, Ensaf. Totalt 70.000 signerte en aksjon for ham.

Det kom en takk i retur til ungdommene i 2013:

«Hvordan kan jeg takke dere i Norge? Jeg vet det ikke, ingenting vil være nok. La meg fortelle dere at øynene mine ble tårevåte da kona mi, Ensaf, informerte meg om hvor mye solidaritet jeg har fått i Norge. Å stå sammen med andre
mennesker, uansett geografi, språk, etnisitet, hudfarge og religion, før trodde jeg det bare var en fantasi. Dere i Norge har lært meg noe jeg ikke tidligere har følt, nemlig ekte medmenneskelighet. Tusen hjertelig takk til dere.»

For første gang fikk Amnesty et møte med Saudi-Arabias ambassadør til Norge, og Utenriksdepartementet ga uttrykk for mer vilje enn tidligere til å ta opp kritiske saker med saudiske myndigheter. Midler fra TV-aksjonen 2012 bidro til å styrke Amnestys internasjonale arbeid mot Saudi-Arabia. I tillegg ble midler brukt for å gjennomføre prosjekter i land som Libya, Tunisia, Irak, Algerie, Libanon, Jordan, Israel og Jemen.

Norges bombing i Libya

Allerede i 2011 utviklet protester i Libya seg til væpnet opprør mot oberst Gaddafis 40 år lange styre. Det internasjonale samfunn, og særlig NATO, ble raskt involvert da FNs sikkerhetsråd ga grønt lys for bruk av militær makt med målet om å hindre Gaddafi i å angripe sivile. Norge deltok aktivt i bombingen av mål i Libya. En rekke sivile ble drept som følge av NATOs bombing. Etter at oberst Gaddafi ble tatt til fange av opprørere og drept, utviklet Libya seg til skueplass for herjingene til ulike krigsherrer.

Amnesty tok ikke til orde for bruk av væpnet makt, men anbefalte en rekke tiltak for å unngå eskalering før den militære intervensjonen var et faktum. Organisasjonen advarte også da den var i gang mot mulige utilsiktede konsekvenser for sivilbefolkningen. Amnestys krise-team i Libya dokumenterte brudd på menneskerettighetene og folkeretten begått av alle parter i konflikten.

En Amnesty-rapport fra 2012 basert på dokumentasjon på bakken i Libya, fant at NATOs bombing hadde ført til en rekke sivile tap som NATO ikke viste vilje til åpenhet om eller å granske. NATO avviste derimot ansvar for sivile tap. Det er ikke dokumentert at norske luftangrep har tatt sivile liv, men det har så vidt vites heller aldri blitt undersøkt.

Amnesty i Norge kritiserte under en høring i 2018 mangel på åpenhet om det som gikk galt under NATOs, og særlig det norske forsvarets, luftangrep i Libya i 2011. Det er ikke kjent om de sivile tapene skyldes feil eller om de var resultatet av en bevisst aksept for uforholdsmessige sivile tap under bombingen.

Krigen i Syria

Myndighetene i Syria møtte protestene under den arabiske våren i 2011 med voldsom brutalitet og ubeskrivelig tortur i fengslene. Bare å lese Amnestys dokumentasjon av dette, kunne i seg selv oppleves traumatiserende. En ny metodikk ble for alvor tatt i bruk i etterforskningen av krigen i Syria. I tillegg til Amnestys krise-team som jevnlig reiste inkognito inn i landet for å dokumentere krisen, tok organisasjonen i bruk analyse av satellittbilder som et integrert redskap i etterforskningen. Et frivillig korps av studenter bisto Amnestys etterforskere ved å gjennomgå store mengder satellitt-bilder av blant annet bygningsmasser og infrastruktur for å verifisere ødeleggelser. Eskaleringen i Syra gikk raskt fra demonstrasjoner til væpnet motstand, og fra borgerkrig til en regional stedfortrederkrig – og en humanitær katastrofe for den syriske sivilbefolkningen. Millioner av mennesker ble tvunget på flukt. I sitt eget land og over grensene til naboland.

Krigen i Syria skapte en av de største flyktningkrisene siden andre verdenskrig. I desperasjon la mange ut på den livsfarlige ferden over Middelhavet for å søke beskyttelse i Europa. Amnesty så etter hvert sin rolle i å bidra til å sikre rettighetene til folk på flukt, og å avlaste Syrias naboland som tok imot millioner av flyktninger.

Igjen bidro midler fra TV-aksjonen i 2012 til å finansiere arbeid for syriske flyktninger i Libanon, Jordan, Tyrkia, Irak, Egypt og Israel, i tillegg til arbeid knyttet til den generelle krisesituasjonen i Syria og berørte naboland.

Velkommen Syria – Da Norge sa ja

Europa måtte ta et større ansvar for å bistå i håndteringen av flyktningkrisen. I alle europeiske avdelinger av Amnesty la organisasjonen press på myndighetene om å ta imot flere flyktninger fra Syria. I Norge var appellen i 2014 at Norge måtte ta imot minst 5000 kvoteflyktninger fra Syria. Hver eneste stortingsrepresentant fikk en appell, 169 brev brettet som «livbåter for Syria». I lange lenker ble de båret til Stortinget der stortingspresident Olemic Thommessen tok imot livbåtene på Løvebakken. 20.000 mennesker i Norge støttet appellen til Stortinget.

Høsten 2014 undersøkte Amnesty situasjonen for særlig sårbare syriske flyktninger i nabolandene Libanon og Jordan. Representanter for Amnesty i Norge var med å intervjue sårbare alenemødre og enker, familier på flukt med barn eller voksne med funksjonsnedsettelser og LHBT+-personer på flukt fra både familie og krig. Rapporten som dokumenterte historiene deres, dannet grunnlag for et krav i 2015 om at Europa måtte bidra til at nettopp de særlig sårbare flyktningene måtte få beskyttelse utenfor regionen.

På Amnestys initiativ samlet organisasjons-Norge seg i en koalisjon med de seks store humanitære organisasjonene for å kreve at humanitær hjelp skulle nå frem til alle i Syria. Samarbeidet fortsatte da 11 organisasjoner stilte seg bak krav om at myndighetene måtte gjenbosette 10.000 flyktninger fra Syria i løpet av 2015 og 2016. Kravet var dessuten at alle asylsøkere fra Syria som kom til Norge på egen hånd, måtte få bli. Regjeringen og støttepartiene ville i utgangspunktet bare øke den årlige flyktningkvoten i 2015 med 500.

Organisasjonene drev påvirkningsarbeid nasjonalt og lokalt. Målet var å samle folkelig støtte og politisk aksept for en dugnad for syriske flyktninger.

I forkant av partienes landsmøter i 2015 møtte Amnesty sentrale aktører i strategisk viktige partier og sendte brev til statsminister Erna Solberg og alle de parlamentariske lederne med oppfordring om å vise politisk lederskap og si ja til 10.000 syriske kvoteflyktninger. I tillegg drev aktivister viktig politisk påvirkningsarbeid lokalt over hele Norge. Ordførere, byrådsledere og partigruppeledere fikk brev og ble invitert til debatter.

Den største strategiske seieren var da Amnesty fikk med seg AUF, som lyktes i å få moderpartiet til å snu rett i forkant av landsmøtet sitt våren 2015. Amnesty var på plass utenfor Folkets Hus i Oslo med løpesedler, og opplevde at partileder Støre gikk på talerstolen med det overraskende budskapet at Ap ville ta imot 10.000 ekstra kvoteflyktninger fra Syria. Det snudde det politiske flertallet på Stortinget. Til slutt vedtok alle partiene på Stortinget, utenom de to regjeringspartiene, at Norge skulle ta imot 10.000 syriske flyktninger i perioden 2015-2016. Etter forhandlinger ble kompromisset 8.000 flyktninger i løpet av tre år.

Takket være en nøye planlagt og koordinert kampanje, der ansatte og medlemmer sammen påvirket de politiske partiene sentralt og lokalt, ble «kvoten» økt fra 500 til nesten 3000 ekstra kvoteflyktninger per år i tre år. Ingen liten seier. Kampanjen viste hvordan Amnesty i Norge på sitt beste mobiliserer, utdanner og driver systematisk politisk påvirkning som resulterer i gjennomslag i kampen for menneskerettighetene, hjemme og ute.

I 2015 fikk Amnesty besøk av Jamal og Said, et kjærestepar som ble forfulgt og torturert i Syria både fordi de var aktivister og homofile. Den hjerteskjærende historien deres fra fengsler i Syria, vanskelighetene på flukt til Libanon og lykken over å finne friheten i Tyskland, gjorde dypt inntrykk på det norske publikumet. Paret møtte også utlendingsmyndighetene for å informere om situasjonen for homofile og politiske aktivister i Syria.

I 2016 fortsatte et høyt antall asylsøkere å komme til Norge på egen hånd. Fram til da hadde det vært en fantastisk vilje i kommunene og blant folk til å mobilisere for å ta imot og hjelpe flyktningene fra Syria. Men nå snudde stemningen, og Amnesty måtte konsentrere innsatsen om å forhindre en mer restriktiv flyktningpolitikk. Dette gjaldt både nasjonalt og internasjonalt. Igjen inngikk Amnesty en koalisjon med mange andre sivilsamfunnsaktører og noen politiske partier for å avverge innstramningene i asylpolitikken. De mest restriktive forslagene til regjeringen ble lagt bort.

I Europa skjedde det samme. Myndighetene i mange land innførte endringer i asylpolitikken i den hensikt å unngå at flyktninger nådde europeiske land for å søke om asyl. Et resultat ble at tusenvis av flyktninger strandet i Hellas og Italia. Amnesty mobiliserte Europa rundt for å forsvare den menneskeretten det er å søke asyl.

Som en kommentar til det norske valget i 2017, lanserte Amnesty det fiktive partiet «Flyktningpartiet». Partiets program dekket Amnestys syn på hvordan en menneskerettslig asylpolitikk burde se ut. Stuntet bidro til å få temaet høyere på dagsorden, men Amnesty fikk ikke gehør for å ta imot flere asylsøkere som satt fast i europeiske land med knelende asylsystemer.

Erfaringene viste at det finnes vilje og evne til å ta imot mennesker på flukt. Vi kan hvis vi vil. Men folks holdninger til flyktninger, og kommunenes evne til å ta imot og integrere de som kom, ble preget av lite prinsippfaste politiske signaler.

Bedrifters ansvar - fra frivillighet til lovkrav

Amnesty var i mange år pådriver for å få på plass bindende standarder for næringslivets samfunnsansvar. Organisasjonen samarbeidet tett med professor John Ruggie som fikk mandat av FN til å utarbeide retningslinjer for næringslivet. I 2011 ble FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) vedtatt av FNs menneskerettighetsråd.

UNGP fastslår at statene har plikt til å beskytte menneskerettighetene, men at det også påhviler selskaper en plikt til å respektere menneskerettighetene. Dessuten stadfester UNGP at ofre for brudd på menneskerettighetene har krav på oppreisning og kompensasjon. UNGP ble et svært viktig veiskille i arbeidet for å ansvarliggjøre næringslivet.

All Amnestys erfaring og egen etterforskning viste likevel at frivillige ordninger ikke var tilstrekkelig. Amnesty fortsatte derfor å drive kampanje for lovgivning som ville pålegge næringslivet å respektere menneskerettigheter og miljø.

Frankrike var det første landet som innførte en aktsomhetslov for næringslivet. Den ble vedtatt i 2017, og Amnesty i Frankrike spilte en sentral rolle i den prosessen. Utviklingen i Frankrike styrket Amnestys lobbyarbeid i Norge for en menneskerettighetslov for næringslivet. Arbeidet ble intensivert da regjeringen oppnevnte Etikkinformasjonsutvalget i 2018, som skulle vurdere om selskaper skulle pålegges en informasjonsplikt knyttet til samfunnsansvar og oppfølging av leverandørkjeder. For å legge ekstra tyngde i Amnestys påvirkningsarbeid overfor regjering og storting, ble det besluttet å samle ulike samfunnsaktører i en koalisjon for en menneskerettighetslov for næringslivet.

I 2019 ble Koalisjonen for Ansvarlig Næringsliv (KAN) opprettet etter initiativ fra Amnesty, Framtiden i våre hender, Regnskogfondet og Rafto-stiftelsen. Amnestys tette dialog med selskaper som Hydro og Telenor gjorde det naturlig for organisasjonen å fungere som brobygger mellom sivilsamfunn og næringsliv. Det var avgjørende at Amnesty klarte å få de seks største norske selskapene med i koalisjonen – i tillegg til investorer, fagforeninger, Den norske kirke, akademia og sivilsamfunnsorganisasjoner. Koalisjonen på over 70 medlemmer fikk en sjelden tyngde fordi den favnet bredt, men særlig fordi næringslivet var tungt representert.

I Amnestys politiske lobbyarbeid for loven, ga koalisjonens unike sammensetning avgjørende drahjelp. Den norske åpenhetsloven ble vedtatt av Stortinget i 2021 og trådte i kraft i 2022. Loven skal fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i forbindelse med produksjon av varer og levering av tjenester. Loven, som omfatter nærmere 9000 virksomheter, stadfester også en rett for enhver person til å be om informasjon fra et selskap om hvordan det håndterer risiko for å bryte menneskerettighetene. Dette er et unikt aspekt ved den norske åpenhetsloven. I andre land har tilsvarende lover ikke samme informasjonsrett, heller ikke EUs aktsomhetslov som kom på plass i 2024.

Åpenhetsloven ble en milepæl i Amnestys arbeid gjennom over to tiår for å holde næringslivet til ansvar for menneskerettslige konsekvenser av virksomheten sin.

Norges fotavtrykk i verden: Oljefondet

På 2010-tallet var Oljefondet på full fart inn i land der menneskerettighetene ble systematisk brutt, som Kina, Russland og Saudi-Arabia. I stater med autoritære styreformer og et kneblet sivilsamfunn, er kritisk selskapsinformasjon en kronisk mangelvare. Da brettet Amnesty i Norge opp ermene. Siden norske myndigheter åpnet opp for at Norges nasjonalformue kunne investeres i slike markeder, ville risikoen for å bli medansvarlig for brudd på menneskerettighetene gjennom investeringene, øke vesentlig. Det var Amnestys analyse og bekymring.

Fondet gjorde de første investeringene i Saudi-Arabia i 2015. Ett av dem var aksjekjøp i landets største – og statseide – telekommunikasjonsselskap. Et dypdykk i denne ene investeringen var nok til å slå fast at den menneskerettslige risikoen ved investeringene i Saudi-Arabia var overhengende. Amnesty fant at selskapet ikke kunne unngå å medvirke til myndighetenes omfattende overvåkning av menneskerettighetsaktivister som senere ble dømt til mange års fengsel – med utskrifter av telefonsamtaler og annen digital kommunikasjon som bevis i saken.

Amnesty tok med seg saken om det saudiske telekomselskapet til Stortinget som hadde vedtatt Oljefondets etiske retningslinjer. Organisasjonen stilte alle partifraksjoner i Finanskomiteen spørsmålet om de følte seg trygge på at de etiske retningslinjene til fondet var rigget til å møte utfordringer i nye – og gamle – markeder med alvorlige brudd på menneskerettighetene. Ble pengesekken til Norge forvaltet etisk forsvarlig?

I 2018 svarte Finanskomiteen: Vi vet ikke, men det må undersøkes. Stortinget ba regjeringen gjøre en jobb for å sikre etikken i profitten bedre. Regjeringen satte ned Etikkutvalget som fikk mandat til å se på mange av de bekymringene Amnesty hadde gitt uttrykk for. Amnesty hyret inn en ekspert til å se på mulige forslag til løsninger: Hvordan kunne man styrke den etiske forvaltningen av fondet? I 2019 la Amnesty konkrete løsningsforslag på bordet i Etikkutvalgets høring med sivilsamfunnet. Forslagene ble tatt på største alvor og drøftet i den offentlige utredningen som Stortinget fikk.

Det etiske rammeverket ble vesentlig styrket, og selv om regjeringen ikke gikk inn for Amnestys viktigste løsningsforslag – å innføre en risikobasert forhåndsfiltrering av nye investeringer – ble denne løsningen likevel innført da en ny oljefondssjef, Nicolai Tangen, kom i gang.

Forvalterne av Oljefondet solgte seg stille ut av det saudiske selskapet kort tid etter at Amnesty la dokumentasjonen på bordet. Og regjeringen besluttet senere å utelukke det saudiske markedet fra innkjøpslisten til fondet. Amnestys varsling ble tatt på alvor. Likevel er det viktigste resultatet at både rammeverk og forvaltning ble styrket, slik at risikoen for uetisk profitt i alle markeder ble senket betraktelig. En stor seier som uventet falt på plass. I ettertid har forvalterne av fondet nemlig erfart at den risikobaserte forhåndsfiltreringen har styrket den etiske filtreringen i hele investeringsuniverset til Oljefondet.

Det norske oljefondet er et av verdens største offentlige investeringsfond. Fondets håndtering av etisk risiko blir fulgt nøye av andre finansinstitusjoner i verden. Det blir også lagt merke til hvilke markeder og selskaper fondet er inne i. Og hvilke markeder fondet ikke går inn i, eller selger seg ut av. Slik sett kan Amnesty i Norges arbeid opp mot Oljefondet ha stor påvirkningskraft langt utover landets grenser.

Amnestys rolle var avgjørende i startfasen av denne prosessen. Løsningsforslagene organisasjonen senere la på bordet, preget også diskusjonen. For Amnesty selv, ga arbeidet med Oljefondet i denne fasen god læring. Det var et eksempel på hva man kan utrette når man kombinerer flere metoder: Å bruke dokumentasjon og analyse av enkeltsaker for å oppnå endring på systemnivå, samt å peke på konkrete løsninger.

Å elske er en menneskerett

30 russere har kommet seg trygt over Grense Jakobselv og er på vei til Kirkenes skole. Det er høsten 2017. Dette øyeblikket har de drømt om lenge, men det har virket uoppnåelig – og farlig. Alle forberedelser har foregått i hemmelighet.
Idet de runder den siste svingen inn mot skolen, ser de politibilen og stivner. Det kan ikke være et godt tegn, blir paraden avlyst? Så ser de to menn i hvite prestekapper, og er sikre på at løpet er kjørt. Men de forstår snart at politiet
er der for å beskytte dem, ikke for å ta dem. Og prestene roper ikke skjellsord, men tar imot regnbueflagg og løfter dem mot himmelen. I dag er det ingen som skal bli trakassert eller arrestert. Amnesty i Region Nord har sammen med
Helsingforskomiteen og organisasjoner for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT+) på begge sider av grensen, Maximum på russisk side og Foreningen FRI og Skeiv Verden på norsk side, klart å gi russiske skeive et trygt pusterom i verdens første Barents Pride. I løpet av noen få dager er et av de største skillene i verden mellom hvilke rettigheter du har, visket ut. I Norge kan du som homofil gifte deg i kirken, og det er lovfestet at du ikke skal diskrimineres. I Russland er det forbudt å si noe positivt om homofile foran mindreårige, og flere grupper har gjort det til en sport å mishandle og ydmyke skeive.

Kampen mot ulike former for diskriminering ble en sentral del av Amnestys arbeid etter mandatendringen i 2001. Retten til å elske hvem man vil og være den man er, er fremdeles ingen selvfølge. Mange steder økte hatytringer og vold
mot skeive i løpet av tiårene etter årtusenskiftet. Fremdeles opplever folk diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet i det meste av verden – også i Europa, og i vårt eget land.

Arbeidet mot denne formen for diskriminering fikk utover på 2010-tallet en enorm mobiliseringskraft i Norge. Mange ble aktive i organisasjonen fordi de identifiserte seg med nettopp denne kampen. Under parolen «Å elske er en menneskerett » deltok Amnesty-aktivister og støttespillere i en lang rekke årlige pride-parader over hele landet for å markere det menneskerettslige perspektivet i feiringen av mangfold. Antallet prider økte gjennom tiåret, og ble en sentral del av arbeidet ved alle Amnestys regionkontorer. Barents Pride i Kirkenes økte i oppslutning og betydning gjennom resten av tiåret. I 2019 deltok 80 russere. Til tross for krevende tider i neste tiår med pandemi, krig og lover som definerer skeive aktivister som ekstremister og terrorister, har Barents Pride blitt viktigere enn noen gang.

Regnbuearmbåndene til Amnesty ble en svært populær måte å markere standpunkt på under slagordet «Å elske er en menneskerett». Senere, i neste tiår, ble det viktig å vise omverden at alle kan være «Trygg hos meg». Det slagordet kom på plass etter den grusomme terroren mot den skeive feiringen i Oslo sommeren 2022. 125.000 mennesker i Norge har hittil kjøpt Amnestys regnbuearmbånd.

Det norske engasjementet mot diskriminering av skeive hadde helt fra starten også et internasjonalt perspektiv. Lenge før Barents Pride ble en realitet i 2017, deltok Amnesty i Norge aktivt som støttespillere til lokale LHBT+-organisasjoner
i land i Europa der skeive aktivister var under stort press. Fra 2010 støttet Amnesty i Norge Pride-parader i de baltiske landene. Først ut var Baltic Pride i Vilnius i Litauen i 2010 der norske representanter sammen med Amnesty-representanter fra andre europeiske land gjennom fysisk tilstedeværelse bidro til å beskytte pride-deltakere mot aggressive og tallsterke motdemonstranter. Utviklingen har gått i positiv retning. I løpet av årene har styrkeforholdet mellom de baltiske pridene og motdemonstrasjonene snudd. Myndighetenes håndtering har også gått fra direkte eller indirekte forsøk på å stanse pridene, til aksept og beskyttelse av deltakerne.

Amnestys bidrag til trygge prider i Europa ble profesjonalisert gjennom opplæring av pride-observatører som både bidro til sikkerhet og rapportering av hendelser under de ulike pride-markeringene i Europa. I 2016 deltok norske observatører i pride-markering i Tyrkia. Året etter innførte guvernøren i Ankara forbud mot offentlige arrangementer om LHBT+-personer og deres rettigheter. Flere av de som trosset forbudet ble straffeforfulgt og Amnesty i Norge satte i gang aksjoner mot tiltakene for å kneble ytrings- og forsamlingsfriheten til skeive i Tyrkia.

I Norge ble det også stort engasjement i saken til en russisk kunstner og kvinneaktivist, Yulia Svetkova. Hun ble arrestert i 2019 fordi hun hadde tegnet nakne kvinnekropper som del av et kunstprosjekt, «Kvinner er ikke dukker». Prosjektet var rettet mot kroppspress, og målet var å nå ungdom med kunnskap om kvinnekroppen og skeiv kjærlighet. Hun viste frem strekkmerker, menstruasjon og rynker.

Yulia ble offentlig uthengt av en kjent russisk antihomoaktivist som identifiserte lærere som er, eller antas å være, skeive. Den homofobiske kampanjen førte til at Yulia måtte slutte i jobben sin som lærer.

Russland har en lov som forbyr positiv omtale av homofili overfor mindreårige. Yulia ble tiltalt for «produksjon og spredning av pornografisk materiale» og «å bidra til å forurense sinnene til barn». Hun risikerte seks års fengsel. Siden la myndighetene til flere anklager mot henne. I sosiale medier fant de en tegning av familier med foreldre av samme kjønn. Tegningen var til støtte for et lesbisk par som måtte flykte fra Russland med sine adopterte barn fordi myndighetene truet med å ta fra dem barna.

Yulia ble funnet skyldig. Fra Norge strømmet solidaritetshilsener til henne i Russland. Moren til Yulia formidlet hvilken enorm oppmuntring støtten var for datteren. Etter omfattende protester ble Yulia endelig frifunnet i 2022.

Rett til juridisk kjønnsskifte

På slutten av 40-tallet blir Jeanette Solstad Remø født i Ulsteinvik. Hun blir født som gutt, men vet allerede som fireåring at hun er jente. Hun vokser opp som John, med hemmeligheten sin godt gjemt. Gjennom barndommen, tenårene og voksenlivet blir kjoler og sminke skjult i kofferter og esker. Til og med på jobben som ubåtkaptein, har Jeanette et eget kjoleskap.

Jeanette blir godt voksen før hun endelig tør å være seg selv. Men veien til få «kvinne» i passet sitt skal koste krefter. Praksisen i Norge for å endre juridisk kjønn innebærer at man må få en psykiatrisk diagnose og gjennomgå full kjønnsbekreftende behandling. Jeanette må altså operere bort deler av kroppen sin, og dermed også bli sterilisert. Hun, som mange andre, ønsker ikke dette. Jeanette står overfor et vondt valg: Skal hun bli operert mot sin vilje og risikere store komplikasjoner, eller skal hun fortsette å bli fortalt at hun ikke er ekte, hver gang hun skal gjennom en passkontroll eller en tur på apoteket? Hun bestemmer seg i stedet for å ta opp kampen mot praksisen. Med seg på laget får hun Amnesty i Norge.

I 2014 offentliggjorde Amnesty en rapport om transpersoners rett til endring av juridisk kjønn i Europa. Rapporten var hjerteskjærende beretninger om de umulige valgene mange mennesker ble tvunget til å ta: Akseptere å gjennomgå psykiatrisk og medisinsk behandling eller leve med det kjønnet de ble tildelt ved fødselen, selv om det stred imot deres identitet og utseende. Rapporten ble startskuddet til en aksjon for retten til å endre juridisk kjønn i Norge.

Jeanettes historie ble løftet frem som et eksempel på hvordan transpersoner ble rammet av Norges diskriminerende praksis. Saken hennes ble en del av Amnestys årlige brevskrivingsmaraton, Skriv for liv. Dette var første gang den globale Skriv for liv-kampanjen hadde en sak rettet mot Norge. Jeanettes historie utløste et enormt internasjonalt engasjement. Helt fra Taiwan til USA fikk norske myndigheter brev, og 14.500 nordmenn skrev under på en appell til helseminister Bent Høie (H) om en lovendring.

Aksjonene ble ikke møtt med døve ører. Helseministeren la frem et lovforslag som gjorde slutt på diskriminerende krav om irreversibel sterilisering og medisinsk behandling for å kunne endre juridisk kjønn. Det ble byttet ut med en rask, åpen og lett tilgjengelig prosedyre for å skifte juridisk kjønn. I 2016 vedtok Stortinget loven. Arbeidet for lovendringen hadde pågått lenge, og aktører som fulgte prosessen, mente Amnestys rolle var utslagsgivende for at loven faktisk ble vedtatt. Bent Høie sa at det var det viktigste lovforslaget han hadde lagt frem i sin karriere: «Det handler om retten til å være den man er», sa han.

Lovvedtaket i 2016 var en stor seier for transpersoners rettigheter i Norge. I nyere tid har behovet for Amnestys arbeid for disse rettighetene dessverre bare økt. På midten av 2020-tallet blir det stadig rapportert om økende hets og vold mot transpersoner verden over. Det er fortsatt nødvendig å stå opp for at alle skal ha rett til å være seg selv – en kamp Amnesty kjemper side om side med mange andre organisasjoner.

"Nei er nei" - Kampen mot voldtekt

Da regjeringen i 2009 vedtok å gjennomføre en forekomstundersøkelse av seksuell vold, inklusiv voldtekt, ble et av Amnestys krav fra 2000-tallet innfridd. Organisasjonen mente at ethvert tiltak mot kjønnsbasert vold måtte bygge på god statistikk over omfanget av problemet i Norge.

Amnestys eget arbeid mot voldtekt i Norge fulgte på 2010-tallet to spor: Dokumentasjon og forebygging. På den ene siden kartlegging og kritikk av rettssystemets håndtering av voldtektssaker, og på den andre siden en innovativ og suksessrik innsats for å forebygge voldtekt.

Det var et løft da Amnesty i Norge sammen med Amnesty i de andre nordiske landene, utarbeidet en rapport om mangelfull håndtering av voldtekt i Norden, «Case Closed. Rape in the Nordic Countries». Rapporten fikk internasjonal oppmerksomhet da den ble lansert under et FN-møte i New York i 2010. Nærmere 30.000 signerte krav om bedre håndtering av voldtektssaker i de nordiske rettssystemene. Disse kravene ble overlevert alle de nordiske justisministrene i 2010.

Den nordiske rapporten ble også startskuddet til en langsiktig kampanje for å få på plass samtykkebaserte voldtektsbestemmelser i straffeloven i alle de nordiske land. Som ledd i kampanjen ble enda en nordisk rapport lagt på bordet i 2019 der 45 kvinner utsatt for voldtekt i Norge, Danmark, Sverige og Finland fortalte sine historier. Nøkkelfunnene i rapporten «Time for change. Justice for rape survivors in the Nordic Countries» var at svakheter i den strafferettslige forfølgelsen av voldtektssaker resulterte i nærmest straffefrihet for voldtekt.

Rapporten støttet opp under kritikk fra FN og Europarådet om at voldtektsbestemmelsene i Danmark, Finland og Norge ikke var basert på at voldtekt er seksuell omgang uten et samtykke som er gitt frivillig. Dermed er den norske bestemmelsen ikke i samsvar med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge har forpliktet seg til å følge. I tillegg til å utarbeide egne rapporter, brukte Amnesty også rapporteringer til FNs traktatorganer, inkludert FNs kvinnekomité og FNs komité mot tortur, som viktige kanaler til å fremme kritikk av norske myndigheters håndtering av vold mot kvinner.

Da russen tok kontakt med Amnesty på begynnelsen av 2010-tallet, tok det forebyggende arbeidet mot voldtekt fyr. Amnestys undervisningsopplegg mot voldtekt turnerte med stor suksess videregående skoler over hele landet. Likevel var det da russen selv tok eierskap til budskapet, at det tok av. Under slagordet «Nei er Nei – Voldtekt = Sex uten samtykke» engasjerte russen seg i 2013 med både strykemerker til russedrakter og mobilisering i egne sosiale medier. Allerede året etter frontet russen Amnestys holdningskampanje mot voldtekt. Hele 80.000 strykemerker med budskapet #NeierNei ble sendt ut til årets russekull. Amnesty-aktivisme ble sågar beæret med en russeknute. Senere ble materiellet forsterket av sexvett-regler og filmproduksjon med russeungdom og Yousef Hadaoui fra Svart humor på NRK. Filmene fikk over en million visninger på Facebook.

Amnestys samarbeid med årlige russekull, ble en sentral del av kampanjen mot voldtekt og bidro vesentlig til å legge press på norske myndigheter for en endring av lovverket. Den politiske modningsprosessen tok likevel tid og krevde innsats som fortsatte helt inn i neste tiår.

Netthets mot kvinner

Netthets er den største trusselen mot ytringsfriheten i Norge i dag. Så sterke ord brukte Amnesty da organisasjonen i 2018 avdekket at hets og trakassering på nett fører til at mange kvinner modererer seg, trekker seg fra deltagelse i samfunnsdebatten eller velger å aldri ta del i den.

Funnene i en representativ spørreundersøkelse om kvinner og netthets viste blant annet at nesten halvparten av alle kvinner som har opplevd trakassering på nett, har sluttet eller redusert bruken av nett og sosiale medier. Like oppsiktsvekkende var det at over halvparten av de som ikke hadde opplevd netthets, oppga at de var bevisst på hvordan de opptrådte på nettet, fordi de så hva andre måtte tåle.

Siden funnene tilsa at netthets truet kvinners ytringsfrihet, tok Amnesty til orde for at straffeloven måtte få et vern mot hatefulle ytringer på bakgrunn av kjønn. Straffeloven omfattet allerede hatefulle ytringer fremsatt på bakgrunn av en persons etnisitet, religion, seksuelle orientering eller nedsatte funksjonsevne. Amnesty var ikke alene om å mene at kjønn burde inkluderes i loven. Også FNs kvinnekomité kom med en klar anbefaling om dette til norske myndigheter. Kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk ble inkludert i loven, men dessverre ikke kjønn.

Amnesty ønsket også å løfte frem løsninger i debatten. Derforlanserte organisasjonen rapporten «21 politiske tiltak mot netthets» i 2019. Siden da har flere anbefalinger blitt tatt til følge. Blant annet har politiets nasjonale kompetansemiljø innen hatkriminalitet fått mer ressurser, og en ytringsfrihetskommisjon fikk netthets som en sentral del av mandatet.

Troy Davis og studentene i Bergen

«Kampen for rettferdighet slutter ikke med meg. Denne kampen er for alle Troy Davis’er som kom før meg og alle de som vil komme etter meg. Jeg ber og er ved godt mot. Jeg har fred, men jeg vil ikke slutte å kjempe før jeg har tatt mitt siste åndedrag.»

Troy Davis ble dømt til døden i USA i 1991 etter en urettferdig rettssak. Han ble dømt for drapet på en politimann i 1989, kun basert på vitneutsagn. Selv hevdet han sin uskyld. De fleste vitnene trakk senere sine vitneutsagn og beskyldte politiet for press og trusler.

Troy Davis satt to tiår på death row og dato for henrettelsen ble fastsatt gjentatte ganger, men utsatt i siste øyeblikk for ankebehandlinger og granskning. I september 2011 ble Troy Davis henrettet.

Amnesty krevde benådning på bakgrunn av den urettferdige rettsprosessen. 300.000 underskrev appeller for ham. Aktivister demonstrerte utenfor amerikanske ambassader i en rekke land, også i Norge. Markeringer i døgndrift ble gjennomført utenfor den amerikanske ambassaden i Oslo og via Davis’ advokat ble det formidlet til Troy Davis at mange, også på den andre siden av jorden, kjempet for ham til det siste. Studentgruppa i Bergen aksjonerte for ham og Troy Davis takket dem med disse ordene:

«Engasjementet deres gjør en forskjell, så fortsett med det harde arbeidet deres. Utdannelsen deres vil åpne enhver dør dere ønsker. Det kraftigste våpenet vi har er et utdannet sinn. Gud velsigne dere alle!»

Kampen mot dødsstraff i USA har siden vunnet frem. Nær to hundre dødsdømte har blitt løslatt etter at deres uskyld har blitt fastslått i nye rettsprosesser. I dag har omtrent halvparten av USAs delstater avskaffet dødsstraffen og antallet henrettelser går stadig ned.

Reddet hundre dødsdømte barn

«Salaam!» Stemmen hans er som vanlig myk og dempet når han snakker i telefonen. Det er en av de talløse telefonoppringningene Mahmoud får til alle døgnets tider. Han reiser seg med et rykk og står plutselig midt på gulvet og tar seg til hodet. Stiller et spørsmål på farsi, og gjentar som om han ikke forstår svaret han får. Idet han faller om på gulvet i Oslo, roper han ut og smiler med tårer i øynene. Så kommer latteren.

Det er pur glede som slår ham ut. Mannen som ringer Mahmoud, Amnestys etterforsker i Oslo, står for første gang på 11 år i en iransk bygate. Han var et barn da han sist så gaten. Byen er forandret, han kjenner seg ikke igjen etter 11 år på dødsgangen i et iransk fengsel. Men nå er han fri! Den første innskytelsen er å dele sin ubeskrivelige lettelse og takknemlighet med Mahmoud.

Mannen som sto på gaten i Iran en vakker dag i 2017, var en av de mange dødsdømte barna ingen utenfor Iran visste om, men som Mahmoud klarte å spore opp og få kontakt med. Han fant frem til rettsdokumentene deres og så et mønster: De manglet et forsvar. De kom fra fattige kår. Ofte klarte Mahmoud å få gode advokater i Iran til å se på sakene deres igjen og forberede ankesaker eller gjenopptakelsessaker. Flere av de dødsdømte barna som iranske myndigheter hadde holdt skjult, viste seg å være uskyldig dømt til døden. Før Mahmoud kom til Norge som flyktning, hadde han selv kjent iranske fengsler på kroppen. Etter flere år som samvittighetsfange, slapp han ut. Da ga han seg selv et løfte: Livet hans i frihet skulle vies til de som ble igjen innenfor murene. På lykkelig vis kom han til Amnesty og ble en del av organisasjonens arbeid på Iran i 2014. Det ga resultater ingen hadde drømt om.

Amnesty visste om seks tilfeller av dødsdømte mindreårige lovbrytere da samarbeidet begynte. Organisasjonen ønsket å undersøke om en reform av Irans islamske straffelov i 2013 hadde det resultatet som myndighetene annonserte: At mindreårige ikke lenger kunne dømmes til døden.

Det første året klarte Mahmoud å identifisere 35 dødsdømte ungdomsforbrytere. Noen av dem var dømt etter at lovreformen trådte i kraft. I løpet av noen år vokste listen til over hundre dødsdømte. Amnesty fikk tilgang til, og gjennomgikk, en lang rekke rettsdokumenter som bekreftet alderen på de dømte, og avslørte et mønster av misbruk av Irans ungdomsdomstol.

Amnesty opparbeidet fortrolige forbindelser med troverdige kilder, inkludert anti-dødsstraffaktivister og ledende advokater. Det ble også gjort dybdeintervjuer med familiemedlemmer til mindreårige lovbrytere, og jevnlig kontakt med dem ble etablert.

Den intensive etterforskningen resulterte i en banebrytende rapport, som analyserte de senere årenes utvikling av lov og praksis i behandlingen av mindreårige lovbrytere i Iran. Rapporten avdekket fortsatt bruk av dødsstraff mot mindreårige, og ga anbefalinger som ble et grunnlag for aksjoner for enkeltmennesker og kampanjer.

Dokumentasjonen ga ikke bare Amnesty, men også andre aktører som FNs barnekomité, muligheten til å utfordre iranske myndigheter som benektet at mindreårige lovbrytere ble dømt til døden og henrettet. FN-komiteen overvåker Irans og andre lands implementering av barnekonvensjonen. Komiteen ga uttrykk for takknemlighet for informasjonen fra Amnesty.

Mahmoud i Norge fikk også med jevne mellomrom informasjon om nært forestående henrettelser av mindreårige lovbrytere. Det gjorde det mulig for Amnesty International å sette i gang hasteaksjoner. I syv tilfeller i 2016 førte disse aksjonene til at henrettelser ble stanset og 11 ble løslatt. I 2017 fikk 11 ungdommer sine dødsdommer omgjort fordi de endelig fikk advokathjelp og syv ble løslatt. Arbeidet med å avdekke skjebnene til mindreårige i iranske fengsler har fortsatt. Tross lovreformer blir barn fremdeles dømt til døden og henrettet i Iran. Siden 2014 har over 80 dødsdømte barn blitt løslatt. Amnesty bidro i 60 av disse sakene.

Syv års standhaftighet

Luften er rå og kuldegradene biter. En liten gjeng inntullet i skjerf og votter med gule plakater under armene har funnet veien til en herskapsvilla der et grønt flagg henger slapt i frosten. Saudi-Arabias ambassade i Oslo. Det er en fredag på nyåret i 2015, noen timer før fredagsbønnen i kongedømmet. Med alvorlige miner samler gjengen seg foran jernporten og begynner å rope mot de opplyste vinduene. «Stop the flogging!», «Free Raif Badawi!” Ved en gardin i 2. etasje peker et rødt opptakslys fra et videokamera mot demonstrantene.

Det er mindre enn et døgn siden gjengen foran porten fikk høre at det var fare for at piskingen av bloggeren og samvittighetsfangen Raif Badawi skulle iverksettes, i full offentlighet foran en moské før fredagsbønnen.

Den spontane reaksjonen i Oslo, å protestere foran Saudi-Arabias utestasjon i Norge, skjer på samme tid i en rekke andre hovedsteder. Budskapet er: Vi ser hva dere gjør, og vi bruker ytringsfriheten vår til å protestere når dere knebler egne borgere. Raif har brukt ytringsfriheten sin på fredelig vis. Han skal løslates, ikke piskes.

Raif Badawi var blogger i Saudi-Arabia og startet et nettforum for liberal samfunnsdebatt. Bloggeren var opptatt av kvinners rettigheter og stilte spørsmål til de religiøse autoritetene. I 2012 ble trebarnsfaren arrestert og anklaget for frafall fra islam. I Saudi-Arabia kan det innebære dødsstraff. Amnesty adopterte ham som samvittighetsfange og startet hasteaksjoner, også i Norge. Etter flere rettsrunder ble han dømt til ti års fengsel og tusen piskeslag for å ha fornærmet islam. I januar 2015 iverksatte myndighetene første del av piskestraffen. Den fredagen gjengen ropte mot vinduene i den saudiske ambassaden, ble Raif Badawi pisket 50 ganger.

Amnesty i Norge besluttet å demonstrere hver eneste fredag utenfor Saudi-Arabias ambassade i Oslo – så lenge det var nødvendig. Kravet var stans i piskingen og løslatelse av bloggeren. Mobiliseringen tok fyr langt utenfor organisasjonens rekker og fredagsdemonstrasjonene ble en institusjon for en voksende samling av unge og gamle aktivister. Gjennom alle årstider og værtyper hørtes taktfaste rop fra en samling på femti til over hundre mennesker. Skoleelever og studenter side om side med hvithårede damer med stokk. Hver eneste fredag i 2015.

De sluttet å piske Raif Badawi. Han fikk aldri de resterende 950 piskeslagene som sto igjen av straffen. Saken ble pinlig for saudiske myndigheter, protestene hadde sin virkning.

Fra 2016 ble markeringene månedlige, og ropene for Raif ble til rop for alle fengslede samvittighetsfanger. Situasjonen i Saudi-Arabia gikk fra vondt til verre, og både Raifs advokat, søsteren hans og mange andre kvinner ble arrestert og dømt som terrorister. Mens den reelle, nye makthaveren, kronprins Mohammed bin Salman, åpnet opp for kvinners deltakelse i samfunnet ble menneskerettighetsforkjemperne dømt til fengselsstraff. Ingen skulle tro at de kunne kreve sin rett.

Våren 2018 dro kronprinsen på sjarmoffensiv til Europa og USA for å skaffe investorer til fremtidsprosjektet sitt for Saudi-Arabia. Da fikk Amnesty i Norge ideen om å henvende seg direkte til potensielle investorer med en advarsel. Med helsides annonser i de største internasjonale finansmediene fortalte Amnesty sannheten bak kronprinsens fasade. De kostbare annonsene ble bare mulig fordi Amnesty-aktivister bidro med over 100.000 kroner i en egen innsamling på nett.

I 2018 reagerte en hel verden med forferdelse da den saudiske dissidenten, Jamal Khashoggi, ble drept og partert på det saudiske konsulatet i Istanbul. I Norge ble Amnestys kommentar å gjøre om plassen foran Saudi-Arabias ambassade i Oslo til et åsted der aktivister i hvite kjeledresser lette etter bevis for forbrytelser. Siden byttet Amnesty ut gateskiltet utenfor ambassaden. Gaten het nå «Khashoggi gate». En rekke andre kreative aktiviteter fant gjennom årene sted i parken utenfor Saudi-Arabias ambassade. Frihetsfestivaler, musikk, debatt, sang, diktopplesning, brevskrivingsmaraton – og etablering av en parkbenk døpt «Frihetens benk» ved siden av en hageflekk som Amnesty anla og ga navnet «Frihetens hage». Da Saudi-Arabia sendte en ny, kvinnelig ambassadør til Norge i 2020, ønsket Amnesty henne velkommen til Norge med en gave: En kurv full av håndbroderte ønsker om reell frihet for kvinner i Saudi-Arabia. Kampen for Raif Badawi engasjerte over hele Norge. I mange år brukte ildsjeler på Voss Ekstremsportveko som en plattform for å skape oppmerksomhet om saken hans. De la ut videoer i sosiale medier av utøvere med masker av ham som utfoldet seg i frihet: Hoppet i fallskjerm, fosset ned elvestryk i kajakk, fløy med hangglider og suste nedover hårnålssvinger på longboards.

Saken til Raif Badawi og andre samvittighetsfanger i Saudi-Arabia brakte frem innovativ aktivisme og standhaftig engasjementet hos virkelig mange i Norge.

Kona til Raif, Ensaf, flyktet til Canada med de tre barna. Etter ti år i fengsel slapp Raif Badawi endelig ut i 2022. Men han er fortsatt ikke fri. Han er ilagt utreiseforbud og forbud mot å ytre seg i sosiale medier i ti år. Han kan først bli gjenforent med familien sin i 2032. Da er barna for lengst voksne.

Amnesty aksjonerer mot utreiseforbudet han er ilagt. Sønnen hans, Doudi, har overtatt pappas X/Twitter-konto og kjemper videre for Raif Badawis fulle frihet.

① © Helge Lien.
② © Amnesty International/Ina Strøm.
③ © Amnesty International/Greg Rødland Buick.

Kvinnekroppen som kamparena

24 år gamle Teodora i San Salvador er høygravid i niende måned. Om kort tid venter hun sitt andre barn. Hennes fire år gamle sønn Ángel skal snart bli storebror. Teodora er på jobb en sommerdag i 2007 når hun plutselig får magesmerter og store blødninger. Hun rekker å ringe nødnummeret før hun besvimer. Når hun våkner, har livet hennes blitt et dobbelt mareritt.

Teodora har født et dødfødt barn. I stedet for å bli møtt med omsorg på sykehuset, blir hun lagt i håndjern og anklaget for å ha drept sitt eget barn. Året etter blir hun dømt til 30 år i fengsel. Bak murene møter hun flere kvinner som er
dømt for drap etter å ha opplevd spontanaborter og dødfødsler. Dette er kvinnene og jentene som rammes av El Salvadors totalforbud mot abort.

I ti lange år sitter Teodora i fengsel, før hun endelig får en ny rettssak i 2017. Men denne gangen går ikke saken hennes forbi i stillhet. Hele verdenspressen er til stede før, under og etter rettssaken. Historien hennes går viralt i sosiale medier. Grunnen? Et radiostunt som startet i Oslo, på toppen av Amnestys kontorbygg i Grensen 3.

Etter et enormt internasjonalt press, kommer beskjeden fra
justisdepartementet: Teodora skal løslates. Porten til kvinnefengselet i San Salvador åpnes 15. februar 2018. På utsiden har en folkemengde samlet seg for å ta imot henne. Hele familien er til stede. Sønnen hennes har blitt 14 år. Teodora baner seg frem i folkemengden og legger armene rundt ham. I kaoset av pressefolk med enorme fotolinser, aktivister som heier og familiemedlemmer som gråter av glede, står de helt i ro.

Amnesty hadde jobbet med Teodoras sak i flere år, da den nye rettssaken ble annonsert. En vill idé kom opp. Norge var det første landet i verden som skrudde av FM-nettet. Kunne man kringkaste saken til Teodora gjennom eteren? Amnesty i Norge tok over en nedlagt FM-frekvens og sendte ut et nødsignal fra Teodoras søster, som ba om hjelp til å løslate søsteren sin fra fengsel. Nødsignalet spredte seg raskt, både via radio og på sosiale medier. På Facebook og Twitter kunne folk bruke profilen sin som en radioantenne. I Norge stilte statsminister Erna Solberg seg bak kampanjen, og samtlige politiske partier delte signalet på sosiale medier. Det samme gjorde idrettsstjerner, musikere og kjendiser. Signalet nådde nesten 100 land, og over 300 nyhetsredaksjoner verden over. Kanskje viktigst av alt: Den største avisen i El Salvador, som aldri hadde skrevet et ord om Teodora, streamet nødsignalet live. Verdenspressen fulgte nøye med på rettssaken. Nødsignalet hadde klart å skape et internasjonalt press uten sidestykke.

Kort tid etter at Teodora ble løslatt, begynte hun å arbeide for de andre kvinnene som hun ble kjent med i fengselet. Sammen med Amnesty har hun bidratt til at flere kvinner har blitt løslatt. Teodora har lovet at hun ikke vil gi seg før hver eneste en av hennes “medsøstre” lever i frihet igjen.

Nødsignalet til El Salvador om retten til å bestemme over egen kropp ble ikke den eneste gangen Amnesty i Norge måtte rykke ut for å forsvare kvinners rettigheter. I land som Argentina, Polen og USA tok Amnesty opp kampen mot myndighetene for å sikre kvinners rett til trygg og lovlig abort. I løpet av 2010-tallet ble det stadig tydeligere at Amnesty som menneskerettighetsorganisasjon hadde et ansvar i å beskytte retten til å bestemme over egen kropp. Amnestys abortpolicy stadfestet i første omgang den gravides rett til abort dersom hun hadde vært utsatt for voldtekt eller incest, eller dersom hun risikerte liv eller helse. Fram mot 2020 ble flertallet i organisasjonen tydeligere på at dette ikke var en tilstrekkelig policy. Utviklingen i forståelsen av menneskerettighetene
var stadig klarere på kvinnens rett til selv å avgjøre om hun skulle ta abort eller ikke.

Amnesty i Norge utførte en rekke store kampanjer i etterkant av radiostuntet for Teodora. I 2019 lanserte organisasjonen en kleskolleksjon i samarbeid med gjenbruksappen Tise, hvor kjendiser som Maria Mena, Pia Tjelta og Jenny Skavlan donerte «signaturplagg». Klærne kunne ikke kjøpes, men skulle samle signaturer i kampen for abortrettigheter i Argentina, et land med en av verdens strengeste abortlover. Over 67.000 mennesker i Norge signerte aksjonen. Presset førte frem. I 2020 vedtok Senatet i Argentina endelig retten til trygg og lovlig abort.

Thaibe og Abbasi-familien i Trondheim

Flere tusen mennesker samlet seg i Tordenskioldsparken i Trondheim til støttemarkering for den afghanske familien Abbasi som hadde flyktet fra Pakistan til Norge. Engasjementet for å hindre retur til Afghanistan brant for dem både internasjonalt, nasjonalt og ikke minst lokalt. De ble tvangsreturnert fra Trondheim til Afghanistan i 2019, men utkastelsen ble avbrutt da Afghanistan ikke ville ta dem imot, og familien fikk komme tilbake til Trondheim.

Moses Akatugba og jentene i Sandefjord

Tre jenter fra Sandefjord kjempet for å stanse henrettelsen av en gutt i et fengsel i Nigeria. Moses Akatugba ble dømt til døden for angivelig å ha stjålet tre mobiltelefoner da han var 16 år. Han tilsto etter grov tortur. Ti år og 800.000 appeller senere, fra jentene i Sandefjord og aktivister i mange andre land, ble Moses benådet og løslatt. Moses ville dra til Norge for å takke de tre, Ugne Striokaite, Celine Hansen og Signe Davidson. Han skrev:

«Jeg kjenner ikke aktivistene, jeg har aldri sett dem, men jeg ropte på hjelp og de svarte massivt for å redde meg. Jeg visste ikke at folk hadde så stor kjærlighet til sine medmennesker. Jeg lover å gjøre det samme mot menneskeheten for å vise min takknemlighet til alle. Jeg ba for dem at Gud vil velsigne dem rikelig i alt de gjør på jorden. Hvis jeg kommer ut av fengsel, lover jeg å jobbe for torturofre og dødsdømte, som lider den samme uretten som meg. Jeg elsker dere alle sammen.»