2020-tallet: Fremtiden formes nå

Verdens største menneskerettighetsorganisasjon har vokst på de 60 årene. Mer enn ti millioner mennesker over hele verden er med i dag, og bevegelsen favner et mylder av rettighetskamper. Det gjør organisasjonen relevant overalt, men det utfordrer også styrken i fellesskapet, og det strekker ressursene.

Det er tegn til at Amnesty på internasjonalt nivå vil satse på færre, men felles, internasjonale kampanjer fremover. Det er et vesentlig signal. Å forene krefter om noen få, prioriterte kamper kan styrke organisasjonens profil og faktiske gjennomslagskraft.

Når Amnesty ser tilbake på 60 år i Norge, er det engasjementet som trer frem. Historien tegner også et bilde av den vesentlige samfunnsrollen organisasjonen har spilt – og fortsatt spiller. Amnesty har mobilisert brede lag i det norske samfunnet til bevissthet om, og innsats for, menneskerettighetene. Det har gitt resultater, og det understreker sivilsamfunnets betydning i det norske samfunnet.

På 2020-tallet har Amnesty i Norge så langt blitt tvunget til å balansere mellom en prekær innsats knyttet til pågående kriger og konflikter, og arbeid som peker langt inn i fremtiden: Det handler om å kontrollere datagigantenes makt og sikre at ny teknologi som kunstig intelligens ikke tas i bruk ukritisk. Samtidig kan ikke håndteringen av klimakrisen undergrave vernet om menneskerettighetene. Dette er tre av de utfordringene verden må forholde seg til nå, for å unngå dramatiske menneskerettslige konsekvenser i fremtiden.

Amnesty i Norge finner sin rolle. Ett eksempel er en større nordisk undersøkelse av et grønt skifte i Sápmi som er i overensstemmelse med urfolks rettigheter.
Forebyggende undervisning har også blitt et satsningsområde, og aktivitetene i regionene er kraftigere enn noen gang. På universiteter og høyskoler over hele landet arrangerer Amnestys studentgrupper og regionkontorer blant annet årlige «Menneskerettighetsuker» med foredrag og debatter om dagsaktuelle temaer og gjester. Publikum strømmer til.

Samarbeid preger 2020-tallet mer enn tidligere tiår, både med andre land-avdelinger i Amnesty-bevegelsen, og med andre aktører i Norge som deler organisasjonens synspunkter. Amnesty i Norge har også påtatt seg enda flere oppgaver for den internasjonale bevegelsen. Ansatte bidrar nå i tillegg til arbeid på Iran, også til arbeid mot dødsstraff, og etterforskning og audiovisuell kommunikasjon av individsaker i Øst-Europa og Midtøsten.

Nye metoder finner stadig plass i verktøykassen. Nylig ble kunstig intelligens tatt i bruk i undersøkelser og etterforskningsarbeid. I 2021 velger Amnesty International å åpne opp for bruk av sivil ulydighet hvis det er nødvendig for å forsvare menneskerettighetene.

På den lange listen over suksesser gjennom årene, kan åpenhetsloven i 2022 legges til. Loven sikrer mer ansvarlighet i næringslivet. En samtykkebasert lovgivning mot voldtekt ser også ut til å være rett rundt hjørnet etter mange års innsats.

Det er fortsatt fyr i flammen til Amnesty, og det går fremdeles en rød tråd gjennom alt arbeid: Enkeltmennesker finner sammen for å bruke stemmen sin til å styrke vernet om menneskerettighetene, miljøet og klimaet – som er en forutsetning for alt.

I frontlinjen for miljø og klima

«Fra dypet av mitt hjerte, dere skal vite at kampanjen har holdt meg i live. De har ikke drept meg fordi de vet at dere er der for meg. Vår organisasjon er den eneste de ikke har klart å ødelegge. Takket være dere.»

Jani Silva står og ser ut over elva. Den renner stille gjennom urskogen ved grensen til Ecuador. Huset og jordflekken hennes er i et naturreservat sør i Colombia. Sammen med andre småbønder driver Jani et bærekraftig jordbruk og gjendyrker skog i denne delen av Amazonas. Bøndene har organisert seg, og Jani leder arbeidet for å beskytte miljøet og rettighetene deres. Væpnede grupper forsøker å skremme henne til taushet.

«Jeg kjente pistolmunningen mot bakhodet mitt. De sa de ville drepe oss. Det føltes som om hele kroppen frøs til. Det eneste jeg kunne tenke på var barna mine.»

Det forteller Jani til et team fra Amnesty i Norge som besøker henne sammen med to norske politikere høsten 2022. I Norge har skoleelever, studenter og Amnesty-aktivister i alle aldre skrevet brev for å kreve at Jani Silva får beskyttelse. Fra hele verden strømmet det over 460.000 brev til Colombia for Janis sikkerhet i 2020, som del av Amnestys Skriv for liv-kampanje.

De væpnede gruppene som herjer Colombia etter femti års væpnet konflikt ser Jani Silvas arbeid som en trussel mot deres makt. Organisasjonen hennes, Foreningen for den helhetlige og bærekraftige utviklingen av Amazonas Perle, ADISPA, og bøndene har vist evne til å organisere seg og drive bærekraftig jordbruk. De væpnede gruppene vil ha kontroll over smuglerrutene ut av landet, og over bøndene som de skattlegger og tvinger til å dyrke koka, råstoff til kokain.

I 2016 inngikk myndighetene i Colombia en fredsavtale med landets største væpnede gruppe. Fredsavtalen tok for seg noen av hovedårsakene til konflikten: Behovet for en jordbruksreform og støtte til å erstatte kokadyrking med andre former for lovlig jordbruk. Jani og organisasjonen hennes, ADISPA, støttet fredsplanen og oppfordret med suksess bønder til å erstatte kokadyrking med andre former for jordbruk. Selv om mange ikke har fått den støtten de var lovet av myndighetene, har ADISPA lyktes med å tilby bønder alternativer.

Myndighetene har nå i perioder utstyrt Jani Silva med livvakter, skuddsikker bil og andre sikkerhetstiltak. Gustavo Petro, den nåværende presidenten, har anerkjent verdien av arbeidet til menneskerettighetsforkjempere og prioritert beskyttelse. Men de underliggende årsakene til truslene mot henne er ikke løst, og truslene har fortsatt. Jani Silva har måttet forlate hjemmet sitt, og bor nå i en by omgitt av sikkerhetstiltak. Hun har likevel fortalt Amnesty i Norge at oppmerksomheten rundt saken hennes, bidrar til å gi henne en viss trygghet. Oppmerksomhet lover Amnesty at hun fortsatt skal få.

Å forsvare ytringsfriheten til de som står opp for miljø og klima over hele kloden er en selvskreven del av Amnestys arbeid. Forsvaret for ytringsfriheten er en stolpe gjennom hele organisasjonens historie. Å bidra til å gi beskyttelse til de som står i frontlinjen i alle typer rettighetskamper verden over, er en kjerneoppgave for verdens største menneskerettighetsorganisasjon. Amnesty må forsvare menneskerettighetsforsvarerne.

Jani Silva kjemper for å bevare miljøet i Amazonas. Det er den aller farligste rettighetskampen i verden. Nær halvparten av alle drap på menneskerettighetsforkjempere i verden har skjedd i Colombia, ifølge Frontline Defenders.

Etter mange års intern modning, fikk Amnesty på plass organisasjonens politikk på temaet miljø og klima i 2021 med rapporten «Stop burning our rights!». Den er brutalt klar.

Klimakrisen undergraver muligheten til å ivareta alle menneskerettighetene. Det er Amnestys erkjennelse. Undergravingen foregår allerede. Rettighetene til millioner av mennesker er berørt av den oppvarmingen som allerede har skjedd. Det handler om retten til liv, vann, mat, bolig, helse, sanitære forhold, arbeid, utvikling – og et sunt miljø. Fordi klimakrisen rammer skjevt, handler det for noen også om retten til kultur, selvbestemmelse og retten til å være fri for diskriminering. Krisen driver også folk på flukt. Det finnes nok dokumentasjon som viser hva som står på spill for hele menneskeheten. Det er også kjent at det haster voldsomt.

Amnesty kom til klimakampen på begynnelsen av 2020-tallet med stor ydmykhet for den innsatsen og ekspertisen som miljø- og klimabevegelsen hadde bygget opp. Organisasjonen hadde ingen ambisjon om å bli enda en miljøorganisasjon, men så sin rolle i å synliggjøre sammenhengen mellom klimakrisen og menneskerettighetene. Målet var å styrke kravet om ansvarlig politisk handling for å unngå en uhåndterbar oppvarming, og for å få til en omstilling av samfunnet med løsninger som er basert på respekt for menneskerettighetene. Det er fremdeles målet.

Organisasjonens krav til rike industrialiserte og oljeproduserende land som Norge, er naturlig nok større enn til land som har bidratt mindre til klimaendringene. Den konklusjonen er basert på statenes menneskerettslige forpliktelser og Amnestys analyse av en rettferdig ansvarsfordeling.

Kravene til norske myndigheter handler først og fremst om rask utfasing av fossilt brensel og omstilling til nullutslipp. Norge må også gi et bidrag til en rettferdig klimafinansiering globalt som tar hensyn til Norges økonomiske muligheter og ansvar for eksporterte utslipp. Norge har et ansvar for å kompensere økonomisk for tap og skade i de landene som bærer den største byrden.

I omstillingen til et nullutslippssamfunn må Norge dessuten ta hensyn til menneskerettighetene. Menneskerettslige konsekvenser av nye tiltak må utredes, ikke minst for barn og sårbare grupper som urfolk. Myndighetene må også kunne holdes til ansvar i klimapolitikken. Det forutsetter at befolkningen har nødvendig informasjon, slik at enkeltmennesker får muligheten til medbestemmelse.

Klimarettferdighet i Sápmi

Inngangen til Olje- og energidepartementet i Oslo er sperret av samisk ungdom. De er alle kledd i kofter, vrengte kofter. Et samisk tegn på protest. Ungdommene er mange, de sitter tause i vinterkulden i februar 2023. Situasjonen er preget av stort alvor. «Urfolksrett er ikke valgfritt», står det på plakater over hodene deres, og foran på bakken ligger et banner med teksten: «Staten bryter menneskerettighetene på Fosen.»

Reindriftssamer på Fosen-halvøya i Trøndelag hadde forgjeves protestert mot en trussel mot reindriften: 151 vindturbiner plassert i deres beiteområder. De ble ikke hørt da de sa fra før turbinene ble satt opp. Byggingen skjedde uten å ta hensyn til at vindkraftanlegget kunne komme i strid med urfolks rett til kulturutøvelse. Den retten er nedfelt i artikkel 27 i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

I nærmere to uker var hovedstaden preget av fredelige, sivile ulydighetsaksjoner foran ulike departementsbygg i sentrum. Da kom innrømmelsen som Støre-regjeringen hadde nektet for så lenge: «Ja, det pågår et menneskerettighetsbrudd på Fosen».

Det var fortvilt samisk ungdom, med støtte fra Natur og Ungdom, som presset norske myndigheter til selvkritikk. Høyesterett hadde allerede for fem hundre dager siden stadfestet at vindkraft-konsesjonene var ugyldige fordi reindriftssamene på Fosen ble fortrengt fra sine viktige vinterbeiteområder. Men den norske regjeringen unnlot å stoppe det pågående bruddet på menneskerettighetene. Et urfolk i Norge, samene, måtte ty til slagkraftige og standhaftige protester før myndighetene ville innrømme feil. Det skulle gå ytterligere to hundre dager – og flere samiske protester – før regjeringen viste tegn til handling. I 2024 kom avtaler med de berørte reindriftsamene på Fosen om såkalt avbøtende tiltak endelig på plass.

På Amnestys landsmøte i 2021 fikk medlemmer i Tromsø gjennomslag for at Amnesty skulle jobbe aktivt for urfolks rettigheter. Det var den direkte årsaken til at Amnesty knyttet til seg ekspertise på urfolk. Et større arbeid om klimakrisens konsekvenser i samiske områder i Norden, ble satt i gang.

Den globale oppvarmingen skjer fire ganger raskere i arktiske områder enn gjennomsnittet i verden. Samene i Arktis er blant de mest utsatte når klimaet endrer seg fordi deres levemåte i nært samspill med naturen blir berørt. Samtidig er det et økende press på de samiske landområdene for utbygging av fornybar energi og gruvedrift, for å hente ut metaller og mineraler til den grønne omstillingen av samfunnet. Den samiske kulturen er under et dobbelt press.

Det samiske folket har kollektive rettigheter som urfolk. Urfolks rett til selvbestemmelse er nedfelt i internasjonal rett. Et viktig aspekt er retten til fritt og informert samtykke. Det betyr at staten må innhente samtykke fra samisk hold før den gjennomfører inngrep som berører menneskerettighetene til det samiske folket.

Amnesty undersøker nå om dette samtykket faktisk blir innhentet av myndighetene i de nordiske landene når de utnytter land og ressurser i samiske områder til den grønne omstillingen av samfunnet.

Prosjektet om klimarettferdighet i samiske områder gjennomføres i samarbeid med Amnesty Finland, Amnesty Sverige og den samiske organisasjonen Samerådet. I 2025 vil Amnesty i Norge legge frem resultatet med anbefalinger for et rettferdig grønt skifte i Norden.

Selvransakelse i Amnesty

I 2020 protesterte verden mot drapet på afroamerikanske George Floyd i USA. Amnesty i USA hadde lenge satt politivold på dagsorden, og Amnesty-folk gikk ut i gatene. I Norge signerte 200.000 mennesker Amnestys krav om rettferdighet for Floyd og at amerikanske myndigheter måtte ta et oppgjør med politiets overdrevne maktbruk.

Amnesty har alltid vært en organisasjon mot rasisme, men innad ble spørsmålet prekært: Var organisasjonen selv fri for strukturell rasisme? Medarbeidere i Amnesty har alltid vært preget av engasjement, dedikasjon og stor arbeidskapasitet.
Man var heldig som fikk jobbe i verdens største menneskerettighetsorganisasjon.
Det viste seg å være på høy tid å se på egen personalbehandling og mulig ubalanse i makt i alle ledd av organisasjonen. Amnesty ble skapt i 1961 i kolonimakten Storbritannia som hadde rasisme bygget inn i de fleste strukturer. Medarbeiderundersøkelser avdekket at organisasjonen både internasjonalt og i de ulike land-avdelingene ikke helt hadde unngått strukturell rasisme.

Det var på tide å gå til kjernen og ta tak. Så langt på 2020-tallet har Amnesty kommet gjennom bevisstgjøringsfasen. Nå handler det om å bygge ned strukturer som skaper rasisme, internt og eksternt. Da medlemmer på landsmøtet i 2023 foreslo å styrke det antirasistiske arbeidet, fikk de organisasjonens øverste, demokratiske organ med seg. Marsjordren var å identifisere Amnestys menneskerettslige rolle.

Prosessen er i gang. Internt er erkjennelsen at organisasjonen må være bevisst inkluderende, for å unngå å bli ubevisst ekskluderende. Det ses på maktstrukturer og rekrutteringsprosesser for å bli en organisasjon der både medlemmer og ansatte avspeiler mangfoldet i samfunnet.

Utad i det norske samfunnet tar Amnesty mål av seg til å gjøre en innsats for å styrke vernet mot diskriminering. Planen er at den innsatsen vil spille seg ut i en rettssal. Amnesty er i gang.

Holdninger endrer verden

Undervisning kan forebygge brudd på menneskerettighetene. Det har Amnesty i Norge valgt å gjøre noe med relativt nylig. Før utviklet organisasjonen undervisningsopplegg til bruk i skoleverket i forbindelse med de ulike TV-aksjonene i 1984, 1999 og 2012, og Operasjon Dagsverk i 1990 og 2015. Midlene fra alle disse innsamlingsaksjonene styrket organisasjonens forebyggende innsats vesentlig i mange andre land. Amnestys internasjonale senter for menneskerettighetsundervisning, som ble etablert i Oslo i 2013, jobbet ikke med undervisning i Norge.

Gode resultater internasjonalt inspirerte til å øke innsatsen på forebyggende arbeid også i Norge. Amnesty var godt kjent i skoleverket, og hadde lang erfaring i å holde foredrag og å mobilisere elever til brevskriving for samvittighetsfanger.
Tilbakemeldinger fra lærere og elever tilsa dessuten at kvaliteten på den obligatoriske undervisningen i menneskerettigheter i norsk skole, kunne bli bedre.

I 2017 startet arbeidet opp. Et nytt opplæringsteam, med deltidsansatte ved alle Amnestys regionkontorer, tok tak i opplæringsbehovene etter hvert som de ble identifisert.

Amnestys aktivister ønsket mer kompetanse. Det fikk de. Et norsk introduksjonskurs om Amnesty ble en så stor suksess at det også ble gjort tilgjengelig internasjonalt som e-læringskurs. Da pandemien kom, eksploderte behovet for digital læring. Kurset fikk derfor en flying start, og er i dag oversatt til en rekke språk.

Amnesty har et internasjonalt nettverk for alle som jobber med undervisning. Der utveksles ideer, metodikk og erfaring. En slik idé-utveksling ble til et nytt kurs i strategisk aktivisme: Hvordan sikre at aktivismen faktisk skaper positiv endring? Etterspørselen etter Amnestys kurs ble snart større enn kapasiteten. Dermed så et kursholder-kurs dagens lys. Å være frivillig kursholder, og samle seg i kursholdermiljøer i de ulike regionene, ble en ny måte å engasjere seg i Amnesty på.

Flere utvekslinger mellom Amnesty Ungarn og Amnesty Norge, ga motivasjon til å løfte det holdningsskapende undervisningsarbeidet i Norge. Den autoritære dreiningen i Ungarn, understreket behovet for å jobbe forebyggende. Medborgerskap og deltakelse i samfunnet var mål i den nye læreplanen for norsk skole fra 2020. Da lå mye til rette for Amnestys innsats inn mot skoleverket.

Målet for Amnestys undervisning i menneskerettigheter er ikke kun å gi kunnskap, men også å utvikle holdninger og gi verktøy til å skape endring. For å nå ut til flere unge mennesker med menneskerettighetsundervisning enn Amnestys egen kapasitet tilsier, satser Amnesty i dag på at lærere selv tar i bruk undervisningsoppleggene, i tillegg til egne skolebesøk. Alle undervisningsopplegg med lærerveiledning er tilgjengelig digitalt.

På 2020-tallet har Amnesty begynt å rulle ut en ny type undervisning i menneskerettigheter. Det er stor etterspørsel etter undervisning i sensitive temaer som voldtekstforebygging, skeives rettigheter og rasisme. Undervisningsopplegget Skriv for liv er også populært. Det er en del av Amnestys globale brev-kampanje for samvittighetsfanger. Nå er oversettelser til engelsk og nordsamisk i gang.

«Har du lyst?» er et voldtektsforebyggende undervisningsopplegg for russ og lavere trinn i videregående skole. Opplegget gir kunnskap og inviterer til refleksjon over egne og andres holdninger. Elevene blir bevisste på verktøy for å sjekke etter samtykke. Unge blir styrket i å utøve retten til å bestemme over egen kropp. Erfaringen er at denne undervisningen er enormt populær, både hos gutter og jenter.

Human Rights Dialogue med tema fordommer, rasisme og diskriminering er også etterspurt av skolene. Med menneskerettighetene og likeverd til grunn, lærer elevene å bruke dialog som verktøy. Gjennom refleksjonsøvelser øker bevisstheten om egne holdninger knyttet til nasjonalitet, hudfarge, religion og etnisitet, og hva man kan gjøre for å jobbe for en rasismefri verden. Human Rights Dialogue brukes i klasserom og på lærerværelser, men også på andre arenaer som
konfirmasjonsundervisning og i kommuneadministrasjon. En versjon for arbeidsplasser er også utviklet.

Fremover står undervisning om unges ytringsfrihet på dagsorden. Målet for menneskerettighetsundervisningen «Min stemme» er at unge i Norge skal få kunnskap om hva som fremmer og begrenser ytringsfriheten. De skal få mulighet
til å utvikle egne holdninger, og få verktøy til å bruke sin stemme. Amnesty vil øke bevisstheten om viktigheten av å kunne ytre seg, og hvordan man kan bruke ytringsfriheten – uten at den går på bekostning av andres rettigheter.

Tiden er kommet til å sjekke hvilken effekt den holdningsskapende undervisningen har. Universitetet i Oslo og Oslo Met har allerede pilottestet metodikken Amnesty benytter – med lovende funn.

Erfaringene og tilbakemeldingene fra den forebyggende undervisningen til Amnesty, tyder så langt på at det er et enormt og udekket behov for en type undervisning i menneskerettigheter som er interaktiv og holdningsskapende. Amnesty bidrar, men her er det også rom for en større innsats fra offentlige skolemyndigheter.

Kontroll med overvåkning og datagiganter

Sara sliter med å få barn, men oppdager at hun endelig er gravid. Graviditetstesten er klar, men ingen vet om det. Hun vil vente til hun er sikker. Da kommer reklamene. I feeden hennes på Facebook dukker det opp helt nye reklamer om sikre fødsler, gravid-yoga og mammaklær. Vet Facebook mer om henne enn vennene hennes gjør?

Ja, Meta, som er selskapet bak Facebook, vet mer om Saras graviditet enn noen andre fordi datagiganten dag og natt overvåker og sporer aktivitetene hennes på nettet – ikke bare på Facebook, men også på Instagram, WhatsApp og andre plattformer Meta eier. Informasjon fra apper, nettsider, chatter og nesten alt annet hun gjør på internett blir koblet. Hennes online aktivitet blir sporet, logget, analysert og satt sammen til en profil om henne.

Selskapet bruker informasjonen til å skreddersy annonser til henne – og til alle andre brukere på deres sosiale medieplattformer. Det er god butikk. Meta er blant verdens ti mest lønnsomme virksomheter.

Amnesty International tok et langt skritt inn i et av samfunnets mest kritiske utfordringer i vår tid med rapporten «Surveillance Giants» i 2019. Den beskriver i detalj hvorfor hele forretningsmodellen til datagigantene Facebook og Google er i strid med menneskerettighetene. De fleste andre store sosiale medier, som TikTok og X, er bygd opp på samme måte.

Selskapene velger å tjene penger på en måte som fører til at brukere av sosiale medier – mer enn 60 prosent av verdens befolkning – daglig utsettes for overvåkning, desinformasjon og manipulasjon på nett.

Plattformer som Facebook, Instagram, TikTok og YouTube er bygget for å holde brukeren lengst mulig inne på plattformene. Det gjør de ved å kontrollere hvilket innhold man får i nyhetsstrømmen, og hvilken story eller video som blir foreslått. Dette er styrt av avanserte algoritmer som kort forklart er matematiske oppskrifter som forteller datasystemet hva det skal gjøre.

Jo lenger man er inne på disse sidene, desto flere annonser ser man. Det gir penger til datagigantene. Derfor favoriseres ekstreme utsagn, og man får mer av det andre har reagert på. Folk drives fra hverandre, og informasjonen man blir servert, bekrefter forestillinger man allerede har.

Det ligger i algoritmenes oppskrift at de kategoriserer mennesker forskjellig. Derfor kan etnisitet, seksuell orientering, religion og politisk ståsted danne grunnlag for forskjellsbehandling.

Amnesty mener forretningsmodellen er i strid med retten til privatliv. Datagigantene samler inn detaljerte data uten å gi tilstrekkelig informasjon om overvåkningen, hva den brukes til, og uten å gi en reell mulighet til å beskytte seg mot den. Overvåkningen er så total at det ikke lenger er mulig for brukerne å styre den. Å endre personverninnstillingene forandrer ikke systemet.

Modellen er også i strid med retten til ikke å bli diskriminert, fordi annonse-algoritmene kan brukes til å hindre at visse mennesker ser annonser. Et eksempel er boligannonser som aktivt filtrerer bort mennesker ut fra for eksempel hudfarge eller tro. Det er ren diskriminering.

Retten til ytringsfrihet blir truet fordi algoritmene forsterker ekstremt innhold og hat. Mange blir skremt til taushet. Høsten 2021 ble interne Facebook-dokumenterer lekket til offentligheten. De viste blant annet at Facebooks algoritmer
vektet negative reaksjoner sterkere enn positive, og derfor spredte sinne og hat mer enn det motsatte.

Varsleren fra Facebook, Frances Haugen, sto frem og tok sterk avstand fra selskapets forretningsmodell. Hun sa dette på en høring i senatet i USA i 2021:

«Jeg er her i dag fordi jeg tror at Facebooks produkter skader barn, skaper splittelse og svekker vårt demokrati. Selskapets ledelse vet hvordan Facebook og Instagram kan bli tryggere, men vil ikke gjøre de nødvendige endringene fordi de har satt sin enorme fortjeneste foran mennesker.»

En FN-rapport om massakrene mot rohingya-folket i Myanmar i 2017 og 2018 viste at Facebook spilte en viktig rolle som verktøy for å spre hatet mot denne etniske gruppen. Rohingya-flyktninger i USA og Storbritannia har saksøkt Facebooks morselskap, Meta, for 150 millioner dollar i erstatning.

Kampen mot datagigantenes overvåkningsbaserte forretningsmodell har blitt en nødvendig del av Amnestys arbeid for ytringsfrihet og mot diskriminering på 2020-tallet. Amnesty i Norge har tatt initiativ til å samle bevegelsen om noen prioriteringer. Representanter for 18 land-avdelinger og det internasjonale Tech-teamet var samlet i Oslo i mars 2020 for å stake ut veien videre på temaene datagiganter, netthets og overvåkningsteknologi.

Løsningen Amnesty har valgt, er å gå til roten av problemene med den konstante overvåkningen, og med netthets, desinformasjon og polarisering i den offentlige samtalen.Organisasjonen krever politisk kontroll over teknologiselskapene gjennom lovgivning. Den overvåkningsbaserte forretningsmodellen må forbys.

I Norge har Amnesty solide allierte i Datatilsynet og Forbrukerrådet. Etter aktivt påvirkningsarbeid på 2020-tallet, gikk et flertall på Stortinget inn for å be regjeringen utrede et forbud mot markedsføring basert på digital overvåkning.

Dette arbeidet blir bare mer avgjørende fremover. Det samme blir en rekke problematiske sider ved kraftig ny teknologi som er i full gang med å forandre samfunnet vårt.

Kunstig intelligens

Autoritære regimer som i Kina og Russland har lenge brukt ansiktsgjenkjenning og annen overvåkning basert på kunstig intelligens. Hensikten er å kontrollere befolkningen og kartlegge og spore minoritetsgrupper eller personer som deltar i demonstrasjoner. I det siste tiåret har imidlertid også flere vestlige land tatt i bruk slik teknologi. Amerikansk politi har brukt ansiktsgjenkjenning for å spore og trakassere Black Lives Matter-aktivister, mens myndighetene i Storbritannia bruker det blant annet til å overvåke steder der etniske minoriteter samles. I forkant av sommer-OL i Paris i 2024 vedtok Frankrike en ny lov som gir politiet fullmakt til masseovervåkning ved hjelp av kunstig intelligens for å oppdage folk som oppfører seg «unormalt».

Amnesty er sterkt kritisk til bruk av kunstig intelligens til masseovervåkning. Organisasjonen krever et forbud mot overvåkning gjennom ansiktsgjenkjenning eller annen biometrisk fjernidentifikasjon. Bekymringen er at slike virkemidler fører til diskriminering, undergraver rettssikkerheten og griper inn i retten til privatliv på en uforholdsmessig og uakseptabel måte. I tillegg er det kjent at denne typen overvåkning også har en nedkjølingseffekt. Folk benytter seg ikke av sin ytrings- og forsamlingsfrihet og andre rettigheter fordi de frykter at myndighetene registrerer dem, og senere kan bruke handlingene deres mot dem. Risikoen for dette er spesielt stor for mennesker som tilhører en gruppe som allerede opplever at myndighetene er ute etter dem, for eksempel en minoritetsgruppe.

Bruk av kunstig intelligens innen andre samfunnsområder kan også være problematisk. I flere europeiske land har Amnesty vært med på å dokumentere hvordan digitalisering av velferdstjenester basert på kunstig intelligens har ført til diskriminering og andre menneskerettighetsbrudd. Datasystemene lærte seg diskriminering som bevisst eller ubevisst var innebygget i systemet fra før. Amnesty er ikke imot bruk av kunstig intelligens i velferdsstaten, men jobber for streng kontroll, kompetansebygging og ikke minst gode klagemekanismer for å begrense de negative sidene. Amnesty i Norge vil være vaktbikkje på dette området fremover.

Siden 2013 har Amnesty samarbeidet med mange andre organisasjoner i en internasjonal kampanje mot drapsroboter for å få på plass et internasjonalt forbud mot våpensystemer styrt av kunstig intelligens som tar selvstendige avgjørelser om hvem som skal angripes og når, uten meningsfull menneskelig kontroll.

Stoppet smittestop

Et virus skapte global unntakstilstand i 2020. COVID-19 ble en test på hvordan myndigheter over hele verden håndterte kriser. Amnesty gikk i gang med å overvåke og dokumentere om myndigheters håndtering av pandemien var i samsvar med menneskerettighetene. Det handlet om helt ulike aspekter av krisehåndteringen.

Ytringsfriheten ble utfordret i mange land der myndighetene innførte tiltak for å sensurere informasjon om viruset og kneble kritiske røster, og i noen land ble helsearbeidere utsatt for represalier fordi de kritiserte smittevernstiltak.

Amnesty rapporterte om urettferdig fordeling av koronavaksiner globalt og hvordan vaksineselskaper hindret deling av patenter. Organisasjonen så på brudd på rettighetene til utsatte grupper som romfolk, hjemløse og mennesker i fengsler, asylmottak og andre offentlige institusjoner. I tillegg så Amnestys teknologieksperter i Security Lab på utviklingen av ny teknologi som pandemien førte til. I et forsøk på å bekjempe spredningen av viruset, økte mange land den digitale overvåkningen av befolkningen. Situasjonen ga teknologibedriftene en unik mulighet til å få tak i helsedata – med mulig store konsekvenser for personvernet til enkeltmennesker. Apper for kontaktsporing ble innført i mange land.

Amnesty undersøkte smittesporingsappene. Undersøkelsene viste at Bahrain, Kuwait og Norge rullet ut noen av de mest inngripende appene i hele Europa og Midtøsten. Det satte personvern og sikkerhet for hundretusener av mennesker i fare.

Bahrains app BeAware Bahrain, Kuwaits Shlonik og Norges Smittestopp utførte aktiv sporing av brukernes lokasjoner i sanntid, eller nær sanntid, ved regelmessig å laste opp GPS-koordinater til en sentral server. Det ga myndighetene tilgang til nøyaktig informasjon om hvordan hver enkelt borger levde livet sitt. Informasjonen hadde vært lett å misbruke i gale hender, både av autoritære makthavere, hackere eller ved at enorme mengder data med svært personlige opplysninger kunne komme på avveie ved en glipp.

Amnesty mente at norske myndigheter med Smittestopp-appen hadde ignorert personvernet med dette svært inngripende overvåkningsverktøyet, og ba statsminister Erna Solberg ta ansvar. Andre lands apper ivaretok personvernet bedre enn den norske. Det var derfor ikke et argument at Smittestopp-appen var nødvendig for å stoppe
smittespredning.

Amnesty advarte om at folk måtte ha tillit til at personvernet deres vil bli ivaretatt hvis smittesporingsapper skulle spille en effektiv rolle i bekjempelsen av COVID-19. Etter sterk kritikk fra Datatilsynet tok norske helsemyndigheter tilbake den opprinnelige Smittestopp-appen og erstattet den med en ny, mindre inngripende versjon.

Russlands krig og russisk krigsmotstand

«De mange brevene og kortene jeg fikk i fengselet gjorde at jeg ikke følte meg som den kriminelle jeg ble behandlet som. Støtten hjalp meg til å tro på mirakler. Barnetegningene var aller best. Det naive uttrykket fikk frem det rene og uskyldige.»

Det er ordene til Aleksandra (Sasha) Skochilenko. Hun ble arrestert knapt to måneder etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Da invasjonen skjedde, besluttet den 33 år gamle kunstneren seg for å spre informasjon om krigen. Hun gikk inn i en matbutikk i St. Petersburg og byttet ut prislappene med informasjon om Russlands krigføring i Ukraina. Politiet kom på døren, ransaket leiligheten hennes og avhørte henne til klokken tre om natten. Hun ble arrestert og stilt for retten, anklaget for å spre «falsk informasjon om Russlands væpnede styrker.»

«Jeg har ikke noe å skjule, for jeg er uskyldig», sa hun i retten og avviste at hun med overlegg hadde spredt falsk informasjon, siden hun formidlet det hun mente var sant. Sasha ble dømt til syv år i fengsel.

Amnesty tok umiddelbart tak i saken hennes og løftet den opp i brevskrivningsmaratonet Skriv for liv i 2023. I Norge skrev tusenvis av skolebarn og elever på videregående brev til russiske myndigheter og til Sasha selv.

I august 2024 ble hun løslatt i en historisk fangeutveksling. Hun bor nå i Berlin. Der har hun illustrert sin takknemlighet for alle brevene hun fikk i fengselet ved å tegne et kort av et menneske med vinger laget av brev.

Putin har styrt Russland siden år 2000. Det er en mørk saga. I hele denne perioden har kritiske stemmer blitt forfulgt. Det russiske sivilsamfunnet har blitt mistenkeliggjort, trakassert og kneblet. Ny lovgivning har i flere runder stemplet frivillige organisasjoner som agenter for fremmede makter.

For Amnesty i Norge har det blitt nødvendig å bruke friheten i Norge til å stå opp for forfulgte menneskerettighetsforkjempere og andre kritikere i nabolandet i øst.

Amnesty tok et internasjonalt krafttak i 2002 mot krenkelser i Putins Russland og Tsjetsjenia under den russiske krigføringen i Kaukasus. Med midler fra TV-aksjonen i 1999 ble Amnestys første Moskva-kontor åpnet på begynnelsen av 2000-tallet. Amnesty lanserte også en Russland-rapport i Murmansk med representanter for russisk sivilsamfunn og lokale myndigheter til stede. Diskusjonen handlet om kvinners rettigheter og forholdene for mindreårige i fengsel. Noen år senere var grepet strammet inn, og et slikt seminar ville vært utenkelig å holde. På samme tid hadde Amnesty i Norge besøk av den russiske journalisten, Anna Politkovskaja fra den russiske avisen Novaja Gazeta, som alene tok risikoen
ved å rapportere om Russlands herjinger i Tsjetsjenia. Da hun gjestet Oslo, var hun ikke nådig i kritikken mot vestens unnfallenhet overfor Russland. Få år senere ble den modige journalisten drept utenfor hjemmet sitt i Moskva.

Siden har russiske myndigheter årlig blitt minnet om Anna på fødselsdagen hennes. Da har menneskerettighetsmiljøet i Norge og mange andre land prydet fortau utenfor Russlands ambassader med portrettet hennes omkranset av blomster.

I Norge har flyktninger fra Tsjetsjenia fått beskyttelse,og Amnesty har bistått med advokatbistand i rettsoppgjør mot torturister og drapsmenn. For første gang ble en oberst i den russiske hæren dømt for voldtekt og drap på en ung tsjetsjensk kvinne. Familien hennes kom i sikkerhet i Norge.

Da kvinnene i den feministiske punkrock-gruppen Pussy Riot på 2010-tallet med fargerike strikkede balaklava-hetter gjennomførte stunts i Russland med rå kritikk av patriarkatet og Putins Russland, ble de straffeforfulgt. Igjen ble russiske ambassader i mange hovedsteder, også den norske, åsted for fargerike protester og krav om løslatelse av kvinnene. De slapp ut etter nærmere to år, og fortsetter i dag protestene fra utlandet.

Da Russland annekterte Krim i Ukraina i 2014, intensiverte Amnesty støtten til russiske menneskerettighetsmiljøer. For å styrke andre fortellinger enn Putins, valgte Amnesty i Norge å gi direkte økonomisk støtte og kompetansebygging
til russiske menneskerettighetsgrupper. Det handlet om aktivisme og bruk av sosiale medier til mobilisering og pengeinnsamling.

Putins invasjon av Ukraina i 2022 er en eksistensiell trussel mot landets frihet og selvstendighet. Krigen har på over to år kostet anslagsvis en halv million mennesker livet – soldater på begge sider av frontlinjen og sivile i Ukraina. I tillegg har krigen fått verdensomspennende konsekvenser: Kornmangel i Afrika, skyhøye oljepriser og et rustningskappløp verden ikke har sett maken til siden den kalde krigen. Russlands mørke saga har blitt en mørk horisont for en hel verden.

Det er lett å føle avmakt. Som menneskerettighetsorganisasjon er Amnestys fremste oppgave å dokumentere krenkelser av menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett i krigen. Det er også organisasjonens oppgave å gjøre det
den kan for å gi støtte og beskyttelse til frie ytringer og mot diskriminering på begge sider av fronten. Derfor aksjonerte Amnesty for løslatelse av antikrigsaktivisten Sasha i Russland og for skeive soldaters rettigheter i Ukraina.

Det gikk ikke mange timer etter invasjonen startet før Amnesty var på bakken for å dokumentere krigsforbrytelser. Organisasjonen offentliggjorde på kort tid et titalls rapporter om brudd på menneskerettighetene og krigens folkerett i Russlands krigføring i Ukraina. Da organisasjonen høsten 2022 også offentliggjorde kritikk av tilfeller der Ukrainas krigføring utsatte sivile for utilbørlig risiko, opplevde organisasjonen den største bølgen av kritikk noensinne. Amnesty i Ukraina la ned virksomheten sin og organisasjonen var ikke lenger ønsket i landet.

Amnesty fikk i en intern gransking kritikk for at funnene ble presentert slik at de lett kunne misbrukes av russisk side og at ukrainske myndigheter ikke hadde fått tilstrekkelig tid til å svare på dokumentasjonen. To år etter er Amnestys Ukraina-kontor tilbake i Kyiv med en ny leder. Mye lærdom er trukket. Organisasjonen dokumenterer igjen krigføringen i landet. Det står fremdeles fast at Amnestys rolle er å etterforske og påtale brudd på menneskerettighetene på alle sider av en konflikt. Det kan gjøre vondt, men det er organisasjonens sentrale oppdrag.

Fotballens flomlys på Qatar

(MANGLER BILDE) Lise Klavenes’ kritiske tale på FIFA-kongressen i Doha i Qatar i 2022 høster internasjonal oppmerksomhet. Hun fremfører krav fra grasrota i fotball-Norge. © GettyImages.

Hun ser ut over forsamlingen av menn i dress og hvite, arabiske gevanter. Fotballens toppelite er samlet til kongress i Qatars hovedstad, Doha. Det er åtte måneder til VM i fotball 2022 sparkes i gang. Lise Klaveness vekker oppsikt med sin blotte tilstedeværelse. Kvinne og løst, rødt hår som flommer nedover skuldrene. Norges første kvinnelige og lesbiske fotballpresident står på talerstolen og ser med alvor utover FIFA-kongressen. Hun adresserer FIFAs president, Gianni Infantino, og forteller om sin kjærlighet til fotball, drømmen om en inkluderende idrett og debatten i Norge om boikott av VM i Qatar. Så kommer budskapet som medlemmene i Norges fotballforbund har krevd at hun tar med til Doha:

«Våre medlemmer krever endring, de stiller spørsmål ved etikken i idretten og insisterer på åpenhet. De organiserer seg og vil bli hørt. Vi må lytte», oppfordrer Klaveness. Hun legger ikke skjul på kritikken av FIFA, fotballens høyeste organ. «I 2010 ble verdensmesterskapet tildelt av FIFA på en uakseptabel måte med uakseptable konsekvenser. Menneskerettigheter, likhet og demokrati, fotballens kjerneinteresser, sto ikke på startstreken før mange år senere.»

Så går hun rett til kjernen i kritikken av vertslandet, Qatar: «Migrantarbeiderne som ble skadet og familiene til de som døde under byggingen til verdensmesterskapet må tas vare på.» Igjen insisterer hun på at FIFA må ta ansvar og gå foran:

«Det er ikke rom for arbeidsgivere som ikke sikrer friheten og tryggheten til sine verdensmesterskap-arbeidere, ikke rom for ledere som ikke kan være vertskap for kvinners verdensmesterskap, ikke rom for ledere som ikke kan gi rettslige
garantier for sikkerheten og respekten til LHBTQ+-personer som kommer til dette drømmenes teater.»

Lise Klaveness tale i Doha i april 2022 skapte overskrifter verden rundt. Beundring, respekt, men også påfallende taushet og direkte sinne. Ordene hennes skapte engasjement. Et ekstraordinært fotballting i Norges Fotballforbund hadde gitt Klaveness marsjordre om å tale makten, korrupsjonen og mangelen på respekt for menneskerettighetene midt imot. De kritiske poengene hennes var kulminasjonen av en opphetet debatt i de norske fotballmiljøene – over flere år: Hvilket ansvar skulle fotballmyndigheter ta når fotballen hadde blitt en arena for krenkelser av menneskerettighetene? En tredel av de stemmeberettigede stemte for boikott, mens flertallet gikk inn for en liste med tiltak for å sikre menneskerettighetene bedre. Amnesty gikk ikke inn i debatten om boikott, men valgte en annen vei.

Da Qatar, den vesle, men styrtrike Gulf-staten uten de store fotballtradisjonene, i 2010 ble tildelt verdensmesterskapet i 2022, var det mange som ristet på hodet. Mens Amnesty pakket sekken. Etterforskere begynte systematisk å undersøke forholdene for en hær av migrantarbeidere som bokstavelig talt med livet som innsats bygget den infrastrukturen som gjorde mesterskapet mulig. Organisasjonen så nemlig raskt at flomlyset VM i fotball ville kaste på Gulf-staten
representerte en enestående mulighet. Oppmerksomheten kunne skape det nødvendige presset på myndighetene i Qatar til å innføre arbeidslivsreformer for grovt diskriminerte migrantarbeidere i kongedømmet. Forutsetningen var god
dokumentasjon av de faktiske arbeidsforholdene som bygnings- og service-arbeidere, knyttet til VM, ble tvunget til å godta. Amnesty måtte levere fakta og foreslå løsninger. Over en tiårsperiode la organisasjonen en rekke grundige rapporter på bordet med konkrete krav til myndighetene i Qatar, så vel som til fotballens organisasjoner.

I Norge ble Amnesty en av de viktigste organisasjonene Norges Fotballforbund og andre aktører i fotballen gikk til for å få råd. Både supportere og toppledelse. Lise Klaveness demonstrerte allerede mange år tidligere at hun tok på alvor idrettens menneskerettslige ansvar da hun støttet Amnestys kampanje i forkant av sommer-OL i Beijing i 2008. Som fotballpresident hadde hun tett dialog med organisasjonen om forholdene i Qatar. Da hun gikk på talerstolen i Doha
hadde hun støtte fra 280.000 mennesker som hadde signert en Amnesty-appell til FIFA om å legge press på Qatar for arbeidslivsreformer. Landslagssjef, Ståle Solbakken, konsulterte også Amnesty. Det vakte oppsikt da det norske landslaget i en kvalifiseringskamp tok oppstilling på gressmatta iført hvite t-skjorter med påskriften «Human rights – on and off the pitch», og landslaget opprettholdt markeringene i alle kvalifiseringskampene til VM. Bildene av Martin Ødegaard og laget med den klare beskjeden til vertslandet Qatar, gikk verden rundt.

Det årelange arbeidet opp mot VM i Qatar, etablerte Amnesty i Norge som en kunnskapsrik og konstruktiv organisasjon rundt spørsmål om sport og menneskerettigheter. Det var ikke første gang Amnesty bidro til å få situasjonen for menneskerettighetene på dagsorden i forbindelse med et idrettsarrangement, OL i Beijing i 2008 og Sotsji i 2014 er eksempler på det. Men Qatar demonstrerte sterkere enn før at idretten har et menneskerettslig ansvar på linje med næringslivet. Med Qatar begynte grasrota i idretten å stille krav til sine organisasjoner om ansvarlighet. For Amnesty åpnet denne mobiliseringen «nedenfra» muligheter for samarbeid med nye grupper i befolkningen. I det ligger det fremover et enormt potensial for påvirkningskraft. Selv om arbeidsvilkårene for
migrantarbeidere i Qatar fortsatt er svært alvorlige, bidro sannsynligvis det internasjonale presset til forbedringer i lovene som regulerer arbeidslivet i Qatar.

Sportsvasking har blitt et begrep for autoritære stater med manglende respekt for menneskerettighetene som aktivt tiltrekker seg store idrettsarrangementer for å pusse egen fasade og vinne både internasjonal innflytelse og hjemlig popularitet. Myndighetene i de rike Gulf-statene i Midtøsten har tatt ledelsen i dette forsøket på å bruke idretten til egen vinning. Listen over kommende internasjonale sportsarrangementer i Saudi-Arabia det neste tiåret er imponerende. Den inneholder blant annet e-sport, gaming, tennis, golf, Formel-1, Asia-mesterskapet i fotball i 2027, Asiatiske vinterleker i 2029 og VM i fotball i 2034. Sportsvasking representerer en utfordring for idretten selv. Spørsmålet er om de ulike sportsgrenene vil la seg bruke – eller om det er på tide å markere standpunkt og stille krav om etikk.

Krig i Gaza i skyggen av apartheid

Krigen i Gaza har fått flere fronter og involverer stadig flere land i Midtøsten og i verden utenfor regionen.

Angrepet til Hamas og andre væpnede palestinske grupper i Israel 7. oktober 2023 markerte starten på en ny eskalering i konflikten som har preget Palestina og Israel i mange tiår. Ifølge israelske myndigheter ble rundt 1200 israelere og
utenlandske statsborgere drept i angrepet, og rundt 250 tatt til Gaza som gisler. Ett år senere har Israels gjengjeldelseskrig i Gaza drept over 40.000 palestinere og nær to millioner er drevet på flukt fra sine hjem. En humanitær katastrofe
pågår i Gaza.

Israels krigføring i Gaza blir etterforsket som et mulig folkemord av Den internasjonale domstolen, ICJ. Stilt overfor et slikt mareritt er Amnestys rolle begrenset. Men organisasjonens etterforskere er øyne og ører inn i krigen. Når menneskeliv går tapt, er troverdige kilder som dokumenterer og rapporterer avgjørende. Siden starten på konflikten har Amnestys etterforskere i Israel og Palestina, samt Amnestys kriseteam, jobbet dag og natt med å undersøke, snakke med vitner og vurdere store mengder med videoer, våpenfragmenter og annen dokumentasjon.

Amnesty har offentliggjort en lang rekke utspill om både Israels og Hamas’ krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene. I tillegg jobber Amnesty over hele verden for at enkelte lands myndigheter skal legge press på partene for en umiddelbar våpenhvile, og for at de som står bak forbrytelser mot folkeretten holdes ansvarlig. Israel må avslutte sin ulovlige blokade av Gaza som er en form for kollektiv avstraffelse av hele Gazas befolkning, og en krigsforbrytelse. Hamas og andre palestinske grupper må løslate sivile de har tatt som gisler. Palestinere som har blitt vilkårlig arrestert på Vestbredden og i Israel må løslates eller stilles for retten i en rettferdig, sivil rettssak. All leveranse av våpen og annet krigsmateriell til Israel og væpnede palestinske grupper må stoppe.

Sist, men ikke minst, må Israel avvikle apartheidsystemet som rammer hele den palestinske befolkningen, og som er en forbrytelse mot menneskeheten. Apartheidsystemet er en viktig årsak til konflikten. Amnesty har gjennomgått hvordan
Israel håndhever et institusjonalisert system for undertrykkelse og dominans mot palestinere både i Israel, i de okkuperte palestinske områdene og mot fordrevne flyktninger som blir nektet retten til å returnere. Organisasjonen viser i en omfattende rapport fra 2022 hvordan israelske lover, politikk og praksis har et overordnet mål om å maksimere kontroll over land og ressurser til fordel for jødiske israelere og til skade for palestinerne.

I Norge har Amnesty samlet inn over syv millioner kroner til kriseetterforskningen i Gaza og er aktivt til stede i offentligheten med et menneskerettslig perspektiv på konflikten og sivilbefolkningens behov. Den norske regjeringen har tatt tydeligere til orde for palestinernes rettigheter enn mange av Norges allierte. Likevel er Amnesty kritisk til at Norge i praksis risikerer å bidra til folkerettsbrudd mot palestinerne. Norge må blant annet slutte å levere våpendeler til amerikanske kampfly som kan havne i Israel, og det norske Oljefondet må slutte å investere i selskaper som bidrar til de ulovlige bosettingene av over 700.000 israelere på okkupert palestinsk land.

Zan, Zendegi, Asadi - Kvinne, Liv, Frihet

Det bryter ut sang og dans i kvinneavdelingen i det beryktede Evin-fengselet i Iran. Dagen er 10. oktober 2023. Gleden trenger helt inn i cellen hennes. Slik får Narges Mohammadi nyheten om at hun har vunnet Nobels fredspris. Som en av Irans mest frittalende forkjempere for kvinners rettigheter og en utrettelig dødsstraffmotstander, har hun vært inn og ut av iranske fengsler i en årrekke. Nå står Narges foran 13 år bak fengselsmurene og 154 piskeslag.

En Nobelpris-tale finner på uforklarlig vis veien ut av det iranske fengselet. Barna til Narges, tvillingene Kiana og Ali Rahmani, holder talen i hendene sine når de ser ut over menneskemengden i Oslo rådhus 10. desember 2023. Med faste stemmer bringer de to tenåringene morens ord ut til verden:

«Jeg er en av millioner stolte og kjempende iranske kvinner som har reist seg mot vold, undertrykkelse, diskriminering og tyranni. Jeg minnes navnløse og modige kvinner som har levd et liv i motstand på utallige områder med ubarmhjertig undertrykkelse.»

Ordene til fredsprisvinneren var en hyllest til alle de kvinnene som siden høsten 2022 hadde tatt til gatene i Iran under slagordet «Zan, Zendegi, Asadi», «Kvinne, Liv, Frihet». Protestene ble utløst av raseri etter at den unge kvinnen Jina Mahsa Amini døde i varetekt. Moralpolitiet arresterte henne fordi hun angivelig ikke var korrekt tildekket. Demonstrasjonene spredde seg raskt, og kravene utviklet seg til en total kritikk av undertrykkelsen til det islamske styret. Kvinnene gikk ikke bare foran i protestene, men de stilte seg opp på torg og rundkjøringer, synlig for all verden, med hevet hode uten slør.

Myndighetenes svar var mer undertrykkelse. En bølge med vold, pisking og arrestasjoner. En ny bølge med tortur, voldtekter og fengselsdommer. Og enda en bølge med henrettelser og trusler mot etterlatte. Men folk fortsatte å ta til gatene. Sikkerhetsstyrkenes svar var skarpe skudd og regelrett krig mot alle kvinner uten slør.

For Mahmoud, den iranske etterforskeren i Amnesty i Norge, har det vært to overveldende år med innsamling av dokumentasjon fra et hav av kilder: Øyenvitneskildringer fra de iranske gatene, samtaler med sørgende etterlatte etter drepte demonstranter, informasjon fra advokater til henrettede. Rettsmedisinske rapporter, lekkede offisielle dokumenter og audiovisuelle bevis. Materialet har blitt sjekket og dobbeltsjekket – og kryssjekket. Det tegner til å bli en mursten, et 400 siders anklageskrift mot iranske myndigheter, som Amnesty vil legge på bordet i 2025.

Narges Mohammadi fikk fredsprisen. Nobelkomiteen åpnet annonseringen av vinneren som et ekko av gatene i Iran: «Zan, Zendegi, Asadi».

Amnesty fortsetter å gi navn og stemme til ofrene for den iranske forfølgelsen av kvinner. Narges Mohammadi er en av mange, men hun er et mektig symbol for alle. På Narges bursdag i april 2024 samlet en aktivist-ildsjel hele Amnestys landsmøte til en felles videohilsen med bursdagssang til Narges.

Grete Ræder Østby ble en ildsjel i Amnesty allerede på 1980-tallet. Hun samler fremdeles den tallrike Amnesty-gruppen i Bærum til månedlige brevskrivingsøkter hjemme i stuen. Hjertet til gruppe 48 har banket for mange opp gjennom gruppens 40 år lange liv, men saken til Narges Mohammadi står i dag i en særstilling. Broren til Narges, Alireza, bor i Norge, og han gir Grete oppdateringer om søsteren sin, og Grete diskuterer strategi med ham. Den pensjonerte læreren fra Bærum fikk med seg hele Amnestys landsmøte ut på gaten for å sende en hilsen til Narges med ordene «Zan, Zendegi, Asadi».

Det meldes fra Evin-fengselet i Iran at bursdagssangen til Grete og de 150 Amnesty-representantene i Norge varmet og oppmuntret fredsprisvinneren bak lås og slå.