2000-tallet: Milepæl for verden - og for Amnesty

Samtidig påtok organisasjonen seg nye oppgaver, løsnet grepet og endret metodikk: Organisasjonen gikk fra ytringsfrihet som kjerneoppgave til kampen mot diskriminering som likeverdig tyngdepunkt; og fra en enhetlig, internasjonal innsats til et mylder av nasjonale rettighetskamper. Det frivillige engasjementet ble supplert med profesjonell lobby, og de standhaftige brevskriverne i 144 norske Amnesty-grupper fikk drahjelp av rask aktivisme hos 40.000 mobilbrukere i Norge. I Norge kløv Amnesty opp på helt nye barrikader. Det skapte debatt. Likevel ble organisasjonen så stueren at det kostet politisk kapital å bli gjenstand for Amnestys kritikk. For organisasjonen fortsatte å si fra.

Det er ikke entydig hvordan disse endringene påvirket Amnestys gjennomslagskraft i tiåret. Styrker og svakheter ved å kjempe på mange barrikader samtidig, ble tydeligere.

Og verden gjorde ikke Amnestys arbeid overflødig. Ved tusenårsskiftet hadde over 47.000 fanger blitt løslatt siden Amnesty International ble etablert i 1961. Den internasjonale bevegelsen nådde to millioner medlemmer i år 2002. I løpet av 2000-tallet gikk organisasjonen i Norge fra 45.000 til 56.000 medlemmer.

Milepæl for Amnesty

Det er en kvelende varm augustdag i 2001, og det står om Amnestys fremtid. 500 mennesker fra 96 nasjoner diskuterer, svetter og noen gråter i Senegals hovedstad. Hvor går Amnesty i det nye millenniet? Hva er Amnestys sjel? Vil organisasjonen forlate ideen om ett kjerneområde, kampen for ytringsfrihet? Makter organisasjonen å favne en kamp for alle menneskerettighetene? Eller skal arbeidet avgrenses på en ny måte: Alle typer rettigheter, men bare alvorlige brudd på noen strategisk utvalgte menneskerettigheter?

De 500 menneskene vil Amnesty vel. Uenigheten handler om ulike syn på hva som gir Amnesty slagkraft i kampen for menneskerettighetene, og hvordan organisasjonen utretter mest.

Ambisjonen er å fatte vedtak med konsensus når Amnestys høyeste organ, Det internasjonale rådsmøtet, er samlet.

I Dakar jobber Amnestys diplomater derfor på spreng med kompromissforslag om natta mens resten av delegatene rister løs dagens debatter på et afrikansk dansegulv – før over halvparten av delegatene, heriblant flere norske, blir slått ut av matforgiftning.

Dakar blir en milepæl for Amnesty International. Etter ni intense dager blir rådsmøtet enig om at Amnesty skal jobbe for å sikre beskyttelsen av alle menneskerettighetene. Rettighetene er udelelige, og Amnesty demonstrerer det ved
at økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter blir en del av det nye mandatet på lik linje med de sivile og politiske rettighetene.

Den siste kvelden i Dakar lyser himmelen opp av stadige lyn mens tordenen braker. Så, endelig, som en befrielse, kommer regnet og det nye Amnesty er på vei. Få uker senere blir USA rammet av terror. Organisasjonen må kaste seg rundt og ta fatt på en alvorlig motbakke for menneskerettighetene.

Ja, Dakar ble en milepæl, men organisasjonen valgte likevel å opprettholde et avgrenset fokus: Å motarbeide grove brudd på en kjerne av rettigheter.

I forkant av Dakar raste debatten i Norge. Både i AmnestyNytt og på landsmøter, med tydelige argumenter for og mot alle forslag til endring av mandatet.

Debatten handlet dels om at Amnesty endelig skulle bryte med den stegvise utvidelsen av arbeidsområder som gikk parallelt med veksten i organisasjonens medlemstall og gjennomslagskraft – og speilet de foregående tiårenes rettighetskamper: Fra ytringsfrihet og løslatelse av samvittighetsfanger på 1960-tallet, til forbud mot tortur og dødsstraff på 1970-tallet, til rettferdige retterganger og stans i forsvinninger på 1980-tallet, og endelig til stans i kvinnelig kjønnslemlestelse, tvangsarbeid og overgrep begått i krig og konflikt på 1990-tallet. Den stegvise utvidelsen av mandatet var gjenstand for stadige diskusjoner om prioriteringer og rangering av ulike krenkelser av menneskerettighetene. Utvidelsene beveget seg dessuten i stor grad innenfor konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Det ble stilt spørsmål om Amnesty var et produkt av en vestlig tenkning. Hang organisasjonen fast i den kalde krigens oppdeling av verden i ulike rettighetskamper?

Amnesty hadde store ambisjoner om å vokse i det globale sør, men var det ensbetydende med at organisasjonen måtte ta tak i alle rettighetsbrudd som var knyttet til fattigdom, ulikhet og diskriminering? Både representanter for det globale nord og sør argumenterte for at en utvidelse ville gjøre Amnesty mer relevant i det globale sør, men bildet var ikke entydig. Noen stemmer fra sør poengterte at de nettopp trengte Amnesty som en sterk fortaler for ytringsfrihet. Det ga ryggdekning og beskyttelse til de lokale grasrotsorganisasjonene som måtte ta rettighetskampene sine på egen hånd.

Debatten handlet selvsagt også om hvorvidt flere arbeidsområder ville gi Amnesty mer gjennomslagskraft. Ressursene var i utgangspunktet de samme, og en eventuell vellykket vekst i det globale sør ville ikke i overskuelig fremtid bety mer inntekter. Det var de store land-avdelingene i det globale nord som bar organisasjonen økonomisk. En utvidelse av arbeidsområdet til alle menneskerettigheter, ville nødvendigvis føre til færre ressurser til hvert arbeidsområde eller en voldsom dragkamp om ressurser. Kunne det svekke organisasjonens etterforskning og dokumentasjon, som var selve grunnlaget for organisasjonens troverdighet og legitimitet?

Full utvidelse av Amnestys mandat ville også bety at land-avdelingene ville få større nasjonal selvbestemmelse. De kunne velge hvilke rettighetskamper som var mest relevante å jobbe med på nasjonalt nivå. Mandatet ville bli som en buffet avdelingene kunne velge fra, og man måtte gå bort fra regelen om ikke å arbeide på eget land. Det var en regel som opprinnelig skulle sikre organisasjonens uavhengighet, på samme måte som regelen om ikke å ta imot offentlige midler.

Mandatutvidelsen ville øke Amnestys relevans i mange land, men organisasjonen kunne også miste en felles dagsorden og internasjonale kampanjer som alle avdelinger deltok i. Mange fryktet at organisasjonen ville miste styrken ved å stå samlet. Meningene var høyst ulike om det ville føre til en fragmentering og svekke eller styrke Amnestys gjennomslagskraft som verdens største menneskerettighetsorganisasjon.

Etter en debatt som pågikk i flere år, samlet de norske delegatene seg i Dakar om å støtte mandatutvidelsen. Dakar stadfestet at Amnesty tok ambisjonen om å bli verdensomspennende på alvor. Men man måtte ta utgangspunkt i det samme ressursgrunnlaget. Den tredje vei som ble valgt, innebar derfor at de store prioriteringene av ressursene skulle skje gjennom internasjonale, seksårige strategier.

Samtidig innevarslet beslutningen i Dakar et annet skifte. Amnesty hadde hittil vært mest opptatt av hvem som har ansvaret når menneskerettighetene blir krenket, altså staten. Nå ble mer oppmerksomhet viet offeret og offerets rett til beskyttelse fra overgrep også begått av private aktører. Det var starten på mange av de arbeidsområdene man tar for gitt i dag: Kampen mot vold mot kvinner og bedrifters samfunnsansvar. Det arbeidet kom for alvor i gang på 2000-tallet.

Før de 500 delegatene dro fra Dakar i Senegal, valgte Amnesty også organisasjonens første kvinnelige internasjonale generalsekretær, Irene Khan fra Bangladesh. Med henne ved roret tok Amnesty fatt på et nytt kapittel i organisasjonens 40 år lange historie.

Vaktbikkje i krigen mot terror

En spektakulær udåd 11. september 2001 forandret verden. Kaprede fly styrtet i hjertet av USA, og tusenvis av mennesker ble på få minutter drept eller lemlestet. Responsen på udåden ble et gedigent tilbakeslag for menneskerettighetene.

Dagen etter konstaterte FNs sikkerhetsråd at «anslaget» var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. NATO iverksatte artikkel fem, og slo fast at angrepet på USA var å anse som et angrep på hele alliansen. Knapt en måned etter massedrapene i USA, erklærte president George W. Bush «krig mot terror». USA og Storbritannia begynte bombingen av Taliban-styrker og al-Qaida-leirer i Afghanistan. Frykten grep om seg.

Allerede før krigen mot terror begynte, tok Amnesty til orde for et internasjonalt rettsoppgjør mot de skyldige i massedrapene i New York. Organisasjonen advarte mot at gjengjeldelse ville skape nye ofre, og påpekte at verden aldri ville oppnå sikkerhet uten respekt for menneskerettighetene. Dagsorden til Amnesty i Norge ble lagt om. Amnesty måtte bruke sin tyngde til å motvirke et alvorlig tilbakeslag for menneskerettighetene.

Norge brøt krigens folkerett i Afghanistan

Både regjeringen Stoltenberg og Bondevik støttet høsten 2001 at USA etter 11. september måtte bekjempe terror i selvforsvar, og det ble raskt akseptert at fronten var i Afghanistan. Men det var uklart hva norsk støtte innebar. Mange år senere, etter 15 års krig mot terror i Afghanistan, viste det seg at den viktigste målsettingen med Norges bidrag, ble å fremstå som en god alliert av USA. Den konklusjonen ble trukket i en offentlig utredning i 2016.

I 2002 var Amnesty i Norge raskt på banen og advarte norske myndigheter mot brudd på krigens folkerett i Afghanistan. Brevvekslingen mellom Amnesty og Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet og statsministeren gikk varm. Med kritikken av den norske krigsinnsatsen på Balkan i 1999 friskt i minne, var det grunn til å stille spørsmål, og rapporter om USAs krigføring i Afghanistan ga grunn til stor bekymring.

Dokumentasjonen viste allerede i 2002 at USA i krigen mot terror utsatte fanger for tortur under avhør og grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling i fengsler. Det skjedde ikke minst i fangeleiren på den amerikanske militærbasen på Guantánamo. Noen ble nektet rettergang og holdt på ubegrenset tid uten tiltale og dom, andre ble stilt for militærtribunaler som ikke var i tråd med internasjonale standarder for rettferdig rettergang. Fangebehandlingen var i strid med menneskerettighetene og krigens folkerett.

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold bekreftet overfor Amnesty i juni 2002 at norske soldater som deltok i krigføring i Afghanistan under amerikansk kommando overleverte fanger til amerikanerne.

Til tross for dokumentasjon av USAs uakseptable fangebehandling, la hun til grunn at «slike personer vil bli behandlet i samsvar med gjeldende folkerettslige forpliktelser.»

Amnesty gjorde det klart at Norge med en slik praksis i behandlingen av fanger tatt i væpnet konflikt, brøt landets folkerettslige forpliktelser og dessuten utsatte norske soldater i Afghanistan for risiko. Ifølge krigens folkerett er den parten som tar fanger ansvarlig for behandlingen fangen får også etter overlevering til en annen part som ikke etterlever tredje Genève-konvensjon. Både Advokatforeningen og folkerettseksperter ga uttrykk for det samme. Alle fanger tatt i Afghanistan og overlevert til USA, risikerte dessuten dødsstraff. Det var også i strid med konvensjonen.

Medlemmene i Amnesty samlet seg om en uttalelse på landsmøtet i 2002: [Vi] «er bekymret over at norske myndigheter er villige til å gå på akkord med krigens folkerett, blant annet ved å bekrefte at man kan overføre krigsfanger til USA og regjeringen i Afghanistan til tross for at det er dokumentert at begge land bryter krigens folkerett.» Landsmøtet mente dessuten at det var «helt uakseptabelt at norske fly deltar i en krigføring der det ikke finnes oversikt over sivile ofre. En slik oversikt er ifølge de konvensjonene Norge har sluttet seg til, en forutsetning for at Norge kan etterprøve lovligheten av ethvert angrep.»

I 2005 innrømmet norske myndigheter at Norge ikke hadde oversikt over skjebnen til de fangene norske soldater overleverte til afghanske myndigheter. Amnesty dokumenterte at den afghanske etterretningstjenesten systematisk brukte tortur under avhør. Det ble også kjent at afghanske fengsler var farlig overbefolket, og at fangene manglet mat og medisiner, så vel som ly for vinterkulden.
Norges militære innsats i Afghanistan kom til å vare i tjue år. Utredningen om Norges innsats i Afghanistan fra 2016 slo fast at norske ISAF-styrker tok minst 30 krigsfanger i Afghanistan. Dessuten ble flere pågrepet av afghanske styrker i oppdrag sammen med norske styrker. De ble ikke regnet med i statistikken. Det ble heller ikke ført statistikk over hvor mange mennesker norske soldater drepte i krigen i Afghanistan, men man vet at ni norske soldater og en norsk observatør ble drept. Det finnes heller ikke statistikk, bare anslag, over det totale antallet drepte sivile i Afghanistan. Utredningen nevnte ingen norsk granskning av om krigsfangene Norge tok, ble utsatt for tortur eller mishandling i amerikansk eller afghansk varetekt. Den nevnte derimot at norske styrker ifølge direktiv fra det norske forsvaret «skulle sikre at afghanske myndigheter tok kontroll over personer som var holdt tilbake av norske styrker, slik at oppfølgingsansvaret ikke utløses.» I klartekst betyr det beklageligvis at norske myndigheter var mer opptatt av at norske soldater måtte unngå å bli stilt til ansvar for tortur mot krigsfanger enn av å sikre at de ikke ble utsatt for tortur.

Slahi – Fanget i krigen mot terror

Cellen hans blir forseglet slik at naturlig lys ikke slipper inn. Strobelys og dundrende høy heavy metal-musikk fyller cellen. Lyden holder ikke opp. Det er iskaldt i rommet. Han får lite mat. Han blir angrepet og slått av vakter med ansiktsmasker. De dynker ham i kaldt vann og truer ham med angrep fra hund. De sier at han vil forsvinne i «et mørkt hull» dersom han ikke samarbeider. Han blir nektet søvn, natt etter natt etter natt. I ukesvis. Det går et år før han får se sollys og mennesker uten masker.

Stedet er den amerikanske fangeleiren på Guantánamo. «Spesialavhørsplanen» på 90 dager som Mohamedou Ould Slahi blir utsatt for, er godkjent av forsvarsminister Donald Rumsfeld.

Mohamedou ble arrestert i Mauritania i november 2001 mistenkt for å være tilknyttet terrororganisasjonen al-Qaida. Det benektet han. Etter en uke i varetekt ble han overlevert til amerikanske etterretningsagenter som utsatte ham for tvungen forsvinning og fraktet ham til Jordan. Der ble han holdt i isolasjon og avhørt av jordanske tjenestemenn, sannsynligvis i samarbeid med amerikanske agenter. I juli 2002 ble han overført til den amerikanske Bagram-militærbasen i Afghanistan. I august 2002 ble han sendt til Guantánamo.

Mohamedou har fortalt at han ble utsatt for tortur både mens han var i Jordan, i Afghanistan og på Guantánamo, og at tilståelsene han ga var resultatet av dette.

Amnesty-aktivister i Norge fikk kjennskap til Mohamedou gjennom en sensurert dagbok, «Guantánamo diary», som han skrev og fikk utgitt ved hjelp av advokaten sin, Larry Siems. I 2016 drev aktivister i Norge kampanje for hans løslatelse. De inviterte broren til Mohamedou, Yahdih, og advokatens hans til Norge for å fortelle historien til Mohamedou på en turné. Møtet med historien til en av ofrene i USAs krig mot terror gjorde sterkt inntrykk. Mohamedou Ould Slahi fikk endelig, etter 14 år uten lov og dom på Guantánamo, saken sin behandlet av et panel som klarerte ham for løslatelse. Panelet mente at interneringen ikke var nødvendig da han ikke lenger utgjorde en betydelig trussel mot USAs sikkerhet.

Før året 2016 var omme, ble han løslatt fra Guantánamo og kom hjem til Mauritania. Der fikk han utgitt den usensurerte dagboken sin fra Guantánamo. Etter løslatelsen har Mohamedou i Mauritania deltatt digitalt på flere arrangementer i Norge.

Aker Kværner på Guantánamo

I 2002 vant Aker Kværner gjennom sitt heleide amerikanske datterselskap Kværner Process Services Inc. (KPSI) en anbudskonkurranse om å drifte fangeleiren på Guantánamo. Det handlet blant annet om å levere strøm, vann og avløp til fangeleiren, og tjenestene omfattet også cellene der fangene ble torturert, og hundegården til vakthundene. Aker Kværners datterselskap leverte dessuten flybensinen til flyene som fraktet fanger til Guantánamo.

Allerede i 2002 ble det dokumentert at fangene på basen ble holdt uten lov og dom, og at de ble utsatt for tortur og mishandling, med andre ord omfattende brudd på menneskerettighetene og grunnleggende rettsprinsipper. Dette var kjent da Aker Kværner signerte kontrakten.

Amnesty utfordret Aker Kværner i media. Det tok to år før konsernsjef Inge K. Hansen aksepterte å snakke med Amnesty. Da benektet han kategorisk enhver tilknytning til menneskerettighetsbruddene i fangeleiren på Guantánamo. Amnesty fortsatte kritikken, men selskapet unnlot å svare. NHO forholdt seg også taus. Norske myndigheter satt stille i båten.

Fangeleiren var da fordømt av FN, og de militære rettergangene i fangeleiren var erklært i strid med den amerikanske grunnloven av amerikansk høyesterett. Den internasjonale Røde Kors-komiteen hadde fordømt fangebehandlingen og
definert den som umenneskelig.

Lesere av Dagens Næringsliv ser en mars-morgen i 2005 en helsides annonse med bilde av hovedaksjonær i Aker Kværner, Kjell Inge Røkke, foran et bilde fra Guantánamo og teksten: «Hva er sannheten om Aker Kværners engasjement på Guantánamo?» Signert Amnesty.

Noen timer senere er dresskledde menn på vei inn dørene i Aker Kværners hovedkvarter. Det er generalforsamling. Utenfor blir de møtt av Amnesty-aktivister i oransje kjeledresser og et banner med bilde av Guantánamo-fanger med teksten: «Hvilket ansvar har eierne?»

Noen drister seg til å ta imot en løpeseddel der Amnesty ber aksjonærene bruke generalforsamlingen til å stille spørsmål om virksomheten på Guantánamo. Ingen gjør det.

Aker Kværner ble klaget inn til det norske OECD Kontaktpunktet for ansvarlig næringsliv. Klagen, som Amnesty bidro til, ble begrunnet med at selskapet hadde brutt OECDs etiske retningslinjer for flernasjonale selskaper. Selskapet fikk klar kritikk av kontaktpunktet.

I 2006 fikk Kjell Inge Røkke Peer Gynt-prisen. Da hadde Aker Kværner tjent om lag 350 millioner kroner på virksomheten ved Guantánamo-basen, ifølge NRK.

Høsten 2006 besluttet Amnesty å ta i bruk en ny metode: Juridisk utredning. Organisasjonen ville ha en vurdering av om Aker Kværner kunne holdes strafferettslig ansvarlig for virksomheten på Guantánamo. Advokatfirmaet Stabell & Co fikk oppdraget, og svarte et tydelig «ja»: Fangebehandlingen på Guantánamo var ulovlig i henhold til den norske straffelovens regler om foretaksstraff §48a, og norske myndigheter hadde fordømt forholdene i fangeleiren. Aker Kværner hadde driftet fasiliteter i fangeleiren på en måte som måtte anses å være i strid med norsk lov. Selskapet kunne derfor tiltales og holdes strafferettslig ansvarlig.

Argumentet var at Aker Kværners virksomhet var ulovlig fra tidspunktet da Aker Kværner må ha blitt klar over forholdene på Guantánamo. Det var mulig å slå fast at Aker Kværner hadde fortsatt virksomheten selv med viten om hva som foregikk på basen. Det var ingen mistanke om at Aker Kværners ansatte hadde utført tortur, men selskapet hadde et medvirkningsansvar, fordi det hadde lagt forholdene til rette for de overgrepene som skjedde der.

Advokatenes utredning støttet opp om en anmeldelse av Aker Kværners virksomhet på Guantánamo som allerede var innlevert av Oslo-politikeren Ivar Johansen (SV). Etter nesten to års behandling besluttet Statsadvokaten å henlegge anmeldelsen. Begrunnelsen var at ansatte i datterselskapet til Aker Kværner neppe selv hadde medvirket til straffbare forhold, og at det var tvilsomt om morselskapet kunne rammes strafferettslig av datterselskapets virksomhet. En mulig ressurskrevende etterforskning ble også nevnt som et argument for henleggelse.

Henleggelsen skapte reaksjoner både hjemme og ute. Den ga et signal om at det kan lønne seg å lage en selskapsstruktur som pulveriserer et selskaps ansvar. Mange reagerte også på at rike Norge ikke var villig til å bruke ressurser på å etterforske de alvorlige anklagene mot et selskap som Aker Kværner.

Saken fikk konsekvenser. Utenriksdepartementet gikk i gang med den første stortingsmeldingen om bedriftenes samfunnsansvar.

I første runde fikk ikke Amnesty det norske rettsapparatet til å etterforske et norsk selskap som gjennom sin virksomhet la til rette for brudd på menneskerettighetene i utlandet. Saken satte likevel fart på et langsiktig arbeid med å holde selskaper ansvarlig for uetisk virksomhet.

Illegal fangetransport via Norge?

Et fly fra Baltikum gjør seg klar til landing på Sola flyplass en januar-dag i 2007. Det har registreringsnummer N196D og er leid av Aero Contractors Ltd. som er kjent for å være dekkoperatør for CIA i gjennomføringen av ulovlige fangetransporter, såkalte extraordinary renditions, i USAs krig mot terror. Stavanger Aftenblad observerer flyet. Mistanken er at lasten er fanger tatt som ledd i krigen mot terror, men som amerikanske myndigheter nekter å gi krigsfangestatus. De blir kalt «illegal combatants» og flys til ulike hemmelige fengsler, såkalte svarte hull, rundt omkring i verden, også i Europa. Der risikerer de å bli utsatt for tortur under avhør og fraktet videre til Guantánamo-basen på Cuba. Norske myndigheter stiller ingen spørsmål om lasten i flyet, og ber ikke om inspeksjon. Flyet på Sola får drivstoff og tar av mot Island, altså kurs mot vest. Endelig destinasjon kan være USA eller Cuba.

Amnesty International, Europarådet og andre organisasjoner dokumenterte grundig gjennom 2005 og 2006 at CIA misbrukte europeisk luftrom og europeiske flyplasser i sammenheng med slike alvorlige brudd på menneskerettighetene. Amnesty i Norge spurte utenriksminister Støre og statsminister Stoltenberg om norske myndigheter hadde undersøkt om CIA-flyene på norsk jord var del av en illegal fangetransport. Statsministerens kontor mente at det ikke var nødvendig fordi «Amerikanske myndigheter har understreket at USA overholder norske lover og regler og respekterer norsk suverenitet over norsk territorium.»

Amnesty ga seg ikke. Organisasjonen skrev til utenriksminister Støre: «Vi er (…) svært forbauset over at norske myndigheter stiller seg så tilsynelatende likegyldige til mistanker om at norsk territorium kan bli brukt til å utføre slike overgrep.» Amnesty mobiliserte i Norge og mange andre land til demonstrasjoner og aksjoner mot den illegale fangetransporten og de ulovlige fengslingene på Guantánamo.

To år senere, i 2009, ble Barack Obama president i USA. Det ble vedtatt at Guantánamo og alle hemmelige fengsler skulle legges ned. Tortur ble eksplisitt forbudt. For første gang ble tiltaler reist mot noen av fangene på Guantánamo i den hensikt å stille dem for retten i USA. Men årene gikk og fangeleiren besto. Totalt 780 muslimske menn og gutter ble holdt i varetekt på ubestemt tid i fangeleiren. I 2023 fikk FNs spesialrapportør for første gang besøke leiren og de 30 mennene som fremdeles ble holdt der uten å ha fått en rettferdig rettergang. Rapportørens funn er en katalog over brudd på menneskerettighetene, og konklusjonen er klar: Det er langt på overtid at USA løslater fangene, gir dem erstatning for den urett de har blitt utsatt for i tiår, og stenger fangeleiren for godt.

Kapittelet om Norges rolle i krigen mot terror er mørk. Og det står fortsatt åpent så lenge ansvar og feil verken er analysert, erkjent eller kompensert. Norske myndigheter ser ikke ut til å ha lært, og det er også vanskelig å se at akademia har sett sin besøkelsestid og stilt de ubehagelige spørsmålene om Norges etterlevelse av internasjonal rett i krigen mot terror. Som menneskerettighetsorganisasjon brukte Amnesty de verktøyene den hadde til rådighet: Direkte lobbyvirksomhet mot norske myndigheter, selskaper og eiere av selskaper, oppmerksomhet i media og mobilisering av medlemmer. Amnesty tok også i bruk et nytt verktøy: En juridisk utredning med tanke på mulig strafferettslig forfølgelse av medvirkning til brudd på menneskerettighetene.

Mulla Krekar og prinsippene

I 2003 instruerte daværende kommunalminister Erna Solberg Utlendingsdirektoratet om å utvise en nord-irakisk flyktning av hensyn til rikets sikkerhet. Najmuddin Faraj Ahmad, bedre kjent som mulla Krekar, ble anklaget for støtte til terrororganisasjoner og for deltakelse i krigsforbrytelser og andre alvorlige overgrep i Nord-Irak. Amnesty stilte seg sterkt kritisk til at Krekar skulle returneres til Nord-Irak der han ville være i alvorlig fare for tortur og dødsstraff. Samtidig krevde Amnesty at norske myndigheter selv burde etterforske Krekar for krigsforbrytelsene han ble beskyldt for, og eventuelt stille ham for retten i Norge etter prinsippet om internasjonal jurisdiksjon.

Amnestys tydelige tale om at forbudet mot å utlevere noen til tortur eller dødsstraff gjaldt for alle uten unntak, også for mulla Krekar, resulterte i at organisasjonen fikk mye kritikk. Samtidig var det mange som roste Amnesty for å være så prinsippfast på menneskerettighetenes vegne, selv om det var upopulært. Mulla Krekar ble aldri returnert til Nord-Irak, men heller ikke stilt for retten i Norge. I 2020 ble han utlevert til Italia der han ble dømt til fengsel for medvirkning til terrorplanlegging.

Bedrifter har ansvar

Stater bærer hovedansvaret for å beskytte, respektere og oppfylle menneskerettighetene. Amnesty har alltid etterforsket og kritisert statens krenkelser av individets rettigheter. Utover på 1980-tallet begynte organisasjonen likevel å ta inn over seg at private bedrifter sto bak eller bidro til brudd på menneskerettighetene gjennom virksomheten sin.

Det var starten på en diskusjon om Amnestys næringslivsarbeid som for alvor tok fart i siste halvdel av 1990-tallet. Organisasjonen begynte å gå bedrifter etter i sømmene: Førte virksomheten til brudd på menneskerettighetene til arbeiderne i en bedrift, i en leverandørkjede eller til en berørt lokalbefolkning og urfolk? Etterforskning av selskaper stilte likevel organisasjonen overfor nye utfordringer: Risikoen for søksmål mot Amnesty fra selskaper med enorme økonomiske muskler.

Spørsmålet om Amnesty også kunne bidra til å forebygge overgrep gjennom opplæring av næringslivsaktører ble diskutert. Kunne Amnesty samarbeide med bedrifter for å fremme større respekt for menneskerettighetene? Den diskusjonen begynte i Amnestys internasjonale nettverk på slutten av 1990-tallet – og den har pågått siden.

Amnesty, Statoil og Hydro

Amnesty i Norge tok tidlig det både modige og kontroversielle valget om å inngå et samarbeid om menneskerettighetsundervisning med utvalgte, norske bedrifter. Andre deler av den internasjonale bevegelsen holdt næringslivsaktører på lang avstand. Generalsekretær Jan Borgen utformet på oppdrag fra NHO på slutten av 1990-tallet en menneskerettslig sjekkliste for norske bedrifter som etablerte seg i land med store menneskerettslige utfordringer. Så inngikk organisasjonen samarbeidsavtaler med tunge, norske og statskontrollerte bedrifter: Statoil i 2001 og Hydro i 2002. Organisasjonen fikk økonomisk støtte fra bedriftene til sitt arbeid, mot å levere opplæring og kompetanse om menneskerettigheter og risikokartlegging til bedriftenes ansatte.

Konsernsjef i Statoil, Olav Fjell, avviste at oljeselskapet som da hadde etablert seg i land som Angola, Aserbajdsjan, Kina og Nigeria ville kjøpe seg avlat gjennom avtalen: «Vi ønsker å støtte Amnesty, og til gjengjeld vil vi ha hjelp til å bygge opp kunnskap om menneskerettigheter. Målet er at vi skal bli bedre til å håndtere utfordringene i vårt daglige arbeid ute i felten», sa Fjell i 2001. Amnestys generalsekretær, Petter Eide, brukte store ord: «For Amnesty er dette en historisk avtale. Det er første gang vi inngår en avtale med et stort transnasjonalt selskap. Det er forpliktende og litt farlig. Men vi har kommet frem til at perspektivene og mulighetene er større enn risikoen.»

I 2002 var Hydro i sterk ekspansjon med virksomhet i nærmere 70 land. Eivind Reiten som var konsernsjef da, innrømmet at selskapet sto overfor stadig større og mer kompliserte menneskerettighetsutfordringer. «Derfor trenger vi en kunnskapsrik samarbeidspartner med stor integritet, og ser frem til at samarbeidsavtalen med Amnesty skal hjelpe oss til å komme enda et skritt videre i vår utvikling som et selskap som tar samfunnsansvar», sa han da avtalen kom på plass.

Samarbeidet om menneskerettigheter som Amnesty hadde med Statoil, senere Equinor, og fremdeles har med Hydro, ga Amnesty en unik mulighet til å drive påvirkningsarbeid for å styrke selskapenes respekt for menneskerettigheter. Gjennom workshops på ulike land og tema, dilemmatrening for selskapenes ansatte og ledergrupper, og muligheten til å gi innspill til retningslinjer og policy-dokumenter, bidro Amnesty til økt vern om menneskerettighetene. Men da Hydro etter ekstreme nedbørsmengder i Brasil i 2018 ble anklaget for utslipp av forurenset drikkevann ved selskapets aluminiumsraffineri Alunorte, gikk lokalbefolkningen til flere søksmål. Hydros egne analyser og eksterne undersøkelser viste ikke forekomst av metaller eller miljøgifter i utslippene. Søksmålene er ennå ikke behandlet av domstolene. Uavhengig av utfallet, er Amnestys vurdering at Hydro ikke hadde en tilstrekkelig god og meningsfylt interessentdialog med lokalbefolkningen i Barcarena. Det er en del av den kritiske dialogen organisasjonen har med selskapet. Hydro tok læring av saken og vil fremover finansiere sosiale og bærekraftige prosjekter som selskapet utvikler i samarbeid med lokalbefolkningen ved aluminiumsverket.

Verken Hydro eller andre selskaper kan få et endelig godkjentstempel av Amnesty, men på de mer enn tjue årene med menneskerettighetssamarbeid har bevisstheten og kompetansen i selskapene økt markant om hvorfor og hvordan de skal respektere menneskerettighetene i egen virksomhet og leverandørkjede.

Ingen oljeprofitt uten etikk, takk!

400 milliarder kroner var verdien av Norges oljeprofitt på begynnelsen av 2000-tallet. Oljefondet var investert i aksjer i 10.000 selskaper over store deler av verden uten noen etiske rammer. Norsk sivilsamfunn begynte å grave frem historier om tvilsomme selskaper blant investeringene. Skulle Norge tjene penger på produksjon av landminer eller elektrosjokkutstyr som ble brukt til tortur? Som del av det norske sivilsamfunnet krevde Amnesty etiske retningslinjer for investeringene. Regjeringen svarte nei. Fondet var for stort, det ble for vanskelig, mente Ap-finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. SV foreslo at fondet skulle trekke seg ut av de etisk mest problematiske selskapene. Statsminister Jens Stoltenberg avviste forslaget blankt. «Det vil innebære en dramatisk omlegging av petroleumsfondet, som har som oppgave å sikre best mulig avkastning til lavest mulig risiko», sa han.

Fire år og en opphetet debatt senere fikk Stortinget på plass etiske retningslinjer for oljefondet. Takket være drahjelp fra organisasjoner som Amnesty og mange flere skulle Norges nasjonalformue ikke lenger profittere på investeringer i uetisk virksomhet eller uetiske produkter. Et uavhengig etikkråd fikk i oppgave å overvåke fondets investeringer. Dersom det kunne dokumenteres at et selskap hadde ansvar for grove krenkelser av menneskerettighetene, kunne Etikkrådet tilråde at fondet trakk seg ut av selskapet.

De etiske retningslinjene ble et viktig redskap for Amnesty i Norge. Nå kunne organisasjonen måle investeringene opp mot en lovbestemt etisk standard. Organisasjonen tok like godt tak i en av fondets aller største investeringer: oljegiganten Royal Dutch Shell.

Utslipp fra selskapets oljevirksomhet i Nigeria førte på 2000-tallet til enorme miljøødeleggelser som fratok lokalbefolkningen i Nigerdeltaet deres eksistensgrunnlag. Amnesty International gjennomførte over flere år en krevende etterforskning i Nigeria som viste den direkte sammenhengen mellom Royal Dutch Shells oljeutslipp og befolkningens ødelagte livsgrunnlag. Rapporten kom på bordet i 2009, og kravet var opprydding og kompensasjon til lokalbefolkningen. I Norge betegnet Amnesty Oljefondets profitt fra investeringen i Shell som skitten, og stilte spørsmål til både fondets forvaltere og til regjeringen om den var i samsvar med fondets etiske retningslinjer.

Dragkampen mellom en fattig lokalbefolkning og et av verdens største oljeselskaper er ennå ikke ved veis ende. Selskapet har ikke ryddet opp etter seg, og den norske nasjonalformuen yngler fortsatt hos oljegiganten Shell.

Tjue år etter opprettelsen av Oljefondet har det vokst til en verdi av svimlende 19.000 milliarder kroner. Statens pensjonsfond utland er nå et av verdens største statlige investeringsfond, og eier omtrent 1,5 prosent av alle børsnoterte selskaper i verden. Det politiske flertallet i Norge er fast bestemt på at Oljefondet ikke skal brukes som et politisk redskap. Likevel kan ingen benekte at fondets enorme aksjehandel på de fleste børser i verden, på mange måter representerer Norges største fotavtrykk i verden. Det forplikter hvis det skal være samsvar mellom Norge som markant forsvarer av menneskerettigheter og internasjonal rettsorden på den globale arena og forvaltningen av landets nasjonalformue. Amnesty fortsetter derfor å være en aktiv stemme i debatten om etikken i profitten.

Vold mot kvinner - en rettighetskamp

Tidligere Miss World, Mona Grudt, beveger seg sakte nedover en catwalk i 2004. Slik hun har gjort så mange ganger før. Men denne gangen bærer hun ikke haute couture. Hun har et blått øye. En mørbanket kropp. Hun er «Pia», 27 år, voldtatt i drosjen på vei hjem. Historien hennes er hentet fra norske rettsdokumenter. Voldens catwalk er satt opp på Legevakta i Oslo. Norske toppmodeller viser frem hverdagshistorier om vold mot kvinner når Amnesty markerer starten på den norske kampanjen mot vold mot kvinner.

«Dette er Norge i dag», sier generalsekretær Petter Eide i en appell. Anslagsvis 20.000 kvinner opplever vold eller alvorlige trusler om vold i Norge hvert år. Mer enn to av tre kvinnedrap blir begått av hennes partner. «Vold mot kvinner er kanskje den største menneskerettighetsskandalen i vår tid», sier han.

Catwalken på Legevakta var det norske startskuddet til Amnestys verdensomspennende kampanje mot vold mot kvinner. I tillegg til å ta opp kjønnsbasert vold i krig og konflikt, tok Amnesty for første gang opp vold mot kvinner i den private sfære, nemlig vold i nære relasjoner. Kampanjen var et resultat av en lang, intern modningsprosess. Et internasjonalt kvinnenettverk ble etablert på 1990-tallet. Da kvinnenettverket var samlet i Oslo i 1997, gikk diskusjonen høyt om organisasjonens ureflekterte kjønnsblindhet. En ekspert på vold mot kvinner i krig, Agnés Callamard som senere ble organisasjonens internasjonale leder, påpekte at Amnesty måtte utvikle forståelsen av at brudd på menneskerettighetene rammer kjønnene ulikt.

Etter at organisasjonen fikk sin første kvinnelige leder, Irene Khan, besluttet Amnesty at kjønnsbasert vold mot kvinner, vold som rammer kvinner fordi de er kvinner, eller som rammer kvinner i uforholdsmessig stor grad, skulle på dagsorden i en verdensomspennende kampanje. For første gang begynte Amnesty å etterforske kjønnsbasert vold mot jenter og kvinner i en rekke land: I konfliktene i Colombia, DR Kongo og Sudan. Forståelsen av kjønnsbasert vold som et brudd på kvinners menneskerettigheter utviklet seg parallelt i FNs organer, Den internasjonale straffedomstolen og krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. FNs kvinnekomité slo allerede på 1990-tallet fast at kjønnsbasert vold mot kvinner også er et brudd på menneskerettighetene når gjerningspersonen er en privatperson. Forutsetningen er at staten ikke gjør tilstrekkelig for å forebygge volden, straffe overgripere og sikre rehabilitering til de kvinnene som er utsatt for vold.

Handler vold mot kvinner om menneskerettigheter?

I Norge ble det en diskusjon om vold mot kvinner i nære relasjoner i Norge var en kampsak for Amnesty. Det var verken en moralsk eller politisk diskusjon, men en juridisk debatt om menneskerettighetsvernet.

På den ene siden mente jurister at statens ansvar først og fremst er en negativ plikt til selv å unngå å bryte menneskerettighetene. Altså at staten har en plikt å sikre at offentlige institusjoner og representanter ikke utøver vold mot kvinner. Amnesty la på den andre siden vekt på at staten også har en positiv plikt til sikre menneskerettighetene. Altså at staten må få på plass tilstrekkelige tiltak, eller utvise tilbørlig aktsomhet, som er den juridiske betegnelsen, for å beskytte kvinner mot vold fra private overgripere. Det var også uenighet om hvorvidt omfanget av kjønnsbasert vold mot kvinner i Norge var omfattende og alvorlig nok. Statistikken på begynnelsen av 2000-tallet viste at hver tiende kvinne i Norge hadde vært utsatt for alvorlig vold av sin partner, og like mange var blitt utsatt for voldtekt.

Sist, men ikke minst, handlet diskusjonen også om et sterkere rettsvern for voldsutsatte kvinner kunne føre til en svekket rettssikkerhet for den som er anmeldt.

Amnestys argumentasjon vant frem. Arbeidet mot vold mot kvinner har blitt en selvfølgelig del av kampen for menneskerettighetene, selv om arbeidet absolutt ikke er kronet med seier. Men Amnesty bidro til å endre debatten. Myndighetene har erkjent sitt ansvar for å forebygge og straffeforfølge vold mot kvinner, og diskusjonen handler derfor nå om ansvaret viser seg i effektiv handling på alle nivåer.

«Kvinner utsettes ikke for vold i vår kommune»

I 2005 henvendte Amnesty seg for første gang til alle kommuner i Norge med følgende forespørsel: «Amnesty International Norge gjennomfører nå en nasjonal kartlegging av kommunenes tilbud til kvinner som har vært utsatt for voldtekt eller vold. Vi vil derfor gjerne ha informasjon om de tilbud som finnes i din kommune.»

Amnesty-grupper og -nettverk påtok seg en helt ny rolle med denne kampanjen. De gikk inn som pågående lobbyister opp mot lokale myndigheter. I første fase purret de kommunene i sitt fylke som ikke hadde svart. Engasjementet var stort og det krevde et godt rigget apparat for å håndtere informasjonsflyten og -mengden. Svarprosenten økte og økte. Til slutt kunne Amnesty offentliggjøre en representativ kartlegging av norske kommuners tilbud til kvinner som hadde vært utsatt for voldtekt eller vold i nære relasjoner. Medlemmenes lokale lobby var utslagsgivende.

Over 70 prosent av kommunene hadde aldri satt problemet på dagsorden.

Halvparten av Norges kommuner hadde ikke oversikt over problemet. Ti prosent av kommunene svarte at kvinner i deres kommune ikke ble utsatt for vold. 95 prosent av kommunene manglet handlingsplaner mot vold. Hver sjette kommune manglet tilbud om krisesenter. To av tre kommuner hadde ikke tilbud om voldtektsmottak.

Kristiansand kommune fikk honnør for å ta et mer systematisk
grep om arbeidet mot vold. Den var en av noen kommuner som pekte seg ut i positiv retning i undersøkelsen.

«Norske kommuner svikter voldsutsatte kvinner». Det var budskapet i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Tromsø og flere andre byer da Amnesty i 2005 samkjørte lanseringen av rapporten om kommunenes innsats for å sikre kvinner i Norge et liv uten vold.

Justisminister Odd Einar Dørum ble møtt av en rekke «forslåtte» bunadskledde Amnesty-aktivister opp trappen til Nasjonalgalleriet. Foran maleriet «Brudeferd i Hardanger» overrakte Amnesty ham rapporten Glansbildet slår sprekker og budskapet var at regjeringens retorikk og handlingsplaner var verdiløse så lenge de ikke ga kvinner beskyttelse i kommunene der de levde.

Amnesty gjorde på midten av 2000-tallet den jobben som den norske staten burde ha gjort: Sjekke om statlige planer faktisk øker beskyttelsen av voldsutsatte kvinner. Undersøkelsen ble en vekker for kommune-Norge. Amnesty innledet også et samarbeid med det største forbundet i LO, Fagforbundet, som organiserte 300.000 arbeidstakere, blant dem mange kommunalt ansatte, helsearbeidere og krisesenteransatte som daglig møter kvinner utsatt for vold. Samarbeidet økte tyngden i kravet. Amnesty og Fagforbundet fremmet i fellesskap krav om at den påtroppende regjeringen Stoltenberg skulle prioritere arbeidet mot vold mot kvinner. Samtidig fortsatte Amnesty-medlemmer lokal lobby mot kommunepolitikere. Innsatsen ga resultater.

Soria-Moria-erklæringen til Stoltenbergs andre regjering stadfestet et ønske om å styrke innsatsen mot familievold og vold mot kvinner og barn. Kommuneøkonomien ble styrket i statsbudsjettet. Begrunnelsen var å gjøre det mulig for kommuner og fylkeskommuner å levere bedre tjenestetilbud. Da begynte en ny fase i Amnesty-medlemmenes lokale lobbyinnsats: Aktivister presset på lokalt for å sikre at økte midler til kommunene faktisk ble brukt i arbeidet mot vold mot kvinner.

Resultater av lokal mobilisering og sentral lobby viste seg også etter flere år. I 2008 var justisminister Knut Storberget klar med en veileder til alle kommuner for utvikling av kommunale handlingsplaner mot vold. Han ga ros til Amnesty for å mobilisere kommunene i arbeidet mot vold i nære relasjoner. I tillegg ble tilbud om krisesenter lovfestet i 2009. Det medførte en kommunal plikt til å sørge for et krisesentertilbud. Loven stadfester at det er et offentlig ansvar å sikre at personer som er utsatt for vold i nære relasjoner får beskyttelse og oppfølging. Regjeringen vedtok samme år å gjennomføre en forekomstundersøkelse av seksuell vold og voldtekt som Amnesty hadde krevd. I 2009 ble FNs kvinnekonvensjon også inkorporert i menneskerettighetsloven. Det var en annen stor seier, og innebar at konvensjonens bestemmelser ble gitt forrang foran annen relevant norsk lovgivning.

Å involvere Amnesty-medlemmer i lokal påvirkning av kommunepolitikere ble en nøkkel til suksess i denne kampanjen. Det var første gang Amnesty brukte den metoden så systematisk gjennom et langt politisk forløp. Mange medlemmer ga uttrykk for stor entusiasme over å kunne bidra så direkte til politisk endring.

Menns holdninger

Kvinnekampanjen fortsatte. I et samarbeid med Reform – ressurssenter for menn og TNS Gallup gjennomførte Amnesty i 2007 en nasjonal spørreundersøkelse om menns erfaringer med og holdninger til vold mot kvinner. Rapporten avdekket at mange menn i Norge la hele eller deler av ansvaret for å bli utsatt for seksuelle overgrep på kvinner. Rapporten fikk enorm medieoppmerksomhet og statsministerens kontor ba om møte. Da en ny nasjonal handlingsplan mot vold i nære relasjoner ble lansert på slutten av året, var flere av Amnestys krav inkludert. I tur og orden tok Amnesty tak i ulike sider ved vold i nære relasjoner som rammer kvinner i det norske samfunnet, blant annet utrygghet og vold mot kvinner i asylmottak i Norge.

Kampanjen mot vold mot kvinner ble en av de største satsningene til Amnesty i Norge på 2000-tallet, og har fortsatt i ulike faser siden. Temaet ble sentralt i Amnestys arbeid, og Amnesty fikk en rolle i samfunnsdebatten om overgrep mot kvinner. Kvinnebevegelsen hadde i mange år krevd større innsats for å beskytte kvinner mot vold, men det ble verdsatt av de aktørene som hadde stått på å årevis at Amnesty brakte den menneskerettslige argumentasjonen til debatten. Så er det dessverre ikke mulig å oppsummere nå tjue år etter kampanjestart, at vold mot kvinner faktisk er redusert. Det rapporterte omfanget av vold ser heller ut til å øke. Om det er fordi rapporteringen har blitt bedre eller om det avspeiler at flere kvinner utsettes for vold i dag enn for tjue år siden, er ikke klart. Her trengs det mer kunnskap og bedre strategier.

En kritiker av OL i Beijing

«Håpet er i ferd med å forsvinne. Men så åpner jeg postkassen min, og der finner jeg hundrevis av brev og postkort!

Jeg tok dem i min favn og bar dem hjem, åpnet dem sakte og andektig ett og ett. Jeg så fjelltopper, isfjell, slott, strender, egg, fugler, kirker, gater i fremmede land, dukker og blomster, barnetegninger med sterke oransje farger og solen … Naturens undere, fra hele verden, som aldri forlater oss selv i politisk mørke, eller når overgrep skjer (…)

Jeg takker dere for alle disse hilsener om håp, kjærlighet og velsignelse; jeg og min familie føler oss ikke lenger alene!

Mine kjære venner, i kveld sender jeg dere mine bønner, blomster og kjærlighet.»

Det skrev kinesiske Zeng Jinyan til Amnesty i 2008. I forkant av sommer-OL i Beijing i 2008 ble den kinesiske menneskerettighetsaktivisten Hu Jia dømt til tre og et halvt års fengsel for å ha «hisset opp til samfunnsfiendtlig virksomhet». Han hadde blant annet kritisert Kinas brudd på løftene om bedring av menneskerettighetssituasjonen i forbindelse med OL.

Hu Jia er en av Kinas mest kjente menneskerettighets-, miljøvern- og hiv/aids-aktivister. Han har vært aktiv i en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner. Utenlandske journalister og menneskerettighetsorganisasjoner fikk jevnlig informasjon fra ham om menneskerettighetsbrudd i Kina. Han ble gjentatte ganger satt i husarrest. Kona hans, Zeng Jinyan, ble satt i husarrest med deres nyfødte datter da Hu Jia ble arrestert. Over flere år kontrollerte sikkerhetsvakter blokka hennes dag og natt mens mannen satt i fengsel.

Amnesty adopterte Hu Jia som samvittighetsfange, og krav om hans løslatelse var en sentral del av kampanjen mot brudd på menneskerettighetene i Kina før Beijing-OL i august 2008. En dag fikk Amnesty brevet som utdraget over er hentet fra. Det ga inspirasjon.

Lise Klavenes hopper opp og ned mens hun speider etter Pål Gunnar Mikkelsplass som skal komme løpende med stafettpinnen til veksling nå. Hun er klar for en 1220 meter lang spurt på grus og asfalt i Holmenkollstafetten i mai 2008. Klavenes skal løpe 11. etappe i Amnestys stjernelag av norske toppidrettsutøvere som løper for samvittighetsfangen Hu Jia i Kina. Hun har bilde av Hu Jia på brystet i likhet med resten av Amnestys topplag. Idrettsstjernen løper med mål om å få ham løslatt.

Lagkaptein for stafettlaget er Amnestys generalsekretær, John Peder Egenæs. Han spurter i stafettens første etappe og veksler med Espen Bredesen. Mens Klavenes er klar til sin etappe, blir Egenæs intervjuet av norske medier om Amnestys Kina-kampanje. Det er hundre dager til lekene i Kina begynner.

Sommer-OL i Beijing i 2008 var Kinas store øyeblikk. Amnesty International tok ikke til orde for boikott, men satset stort på å bruke lekene til å legge press på Kina før lekene var i gang. Analysen var at Kina akkurat da var særlig sensitiv for kritikk. Verden så mot Kina. Kinesiske myndigheter ønsket derfor å bruke lekene til å vise seg frem – og øke oppslutningen om styret sitt, hjemme og ute. I tillegg var lekene selv årsak til omfattende menneskerettighetsbrudd, inkludert tvangsutkastelser og fengsling av aktivister som hadde uttalt seg kritisk. Fra Amnestys omfattende katalog over brudd på menneskerettighetene i Kina, valgte organisasjonen å konsentrere seg om krav som faktisk kunne innfris: Økt pressefrihet, løslatelse av kinesiske OL-kritikere og reduksjon i bruken av dødsstraff.

Stafetten for Hu Jia var del av en storstilt Kina-kampanje der Amnesty under slagordet «Håp om OL-gull – håp om frihet» fikk nye aktører med på laget: Sportsjournalister og idrettsutøvere. Allerede et år før lekene, var organisasjonen i gang med å preppe norske medier som skulle dekke lekene. Amnesty utarbeidet en håndbok om situasjonen for menneskerettighetene i Kina for norske journalister sammen med Norsk Journalistlag og Norsk PEN. Samtlige større norske medier deltok i opplæringsseminar i Amnestys lokaler. Håndbok og opplæring av journalister var nye verktøy i Amnestys arbeid. Da Amnesty 100 dager før lekene begynte, lanserte en rapport om situasjonen for menneskerettighetene i Kina, var Amnestys kritikk i alle medier. Den handlet om at beboere som sto i veien for gigantutbyggingen av stadioner og annen infrastruktur til Beijing-OL var blitt kastet ut med tvang. De som protesterte, ble arrestert. Kinesiske medier og bloggere fikk munnkurv eller ble arrestert hvis de kritiserte myndighetene.

Amnestys nye kontakt med sportsjournalister ga uttelling. Det ga også kontakten til Norges Idrettsforbund der Amnesty ga opplæring, og fikk forbundet til å ta opp Amnestys krav overfor Den internasjonale olympiske komité. 14 toppidrettsutøvere på vei til OL i Beijing ga sitt navn og bilde til Amnestys kampanje. Amnesty-aktivister organiserte et 50-talls Kina-arrangementer over hele landet parallelt med den omstridte fakkelstafetten som Kina gjennomførte internasjonalt i løpet av de siste hundre dagene før lekene begynte 8. august 2008.

Amnesty oppnådde en stor økning i oppmerksomheten i Norge om situasjonen i Kina, og større erkjennelse av det ansvar og de muligheter norske aktører faktisk har i enhver forbindelse med Kina. Sportsjournalister og idretten viste seg for første gang å være gode samarbeidspartnere og budbringere av et budskap om menneskerettigheter. Deres rolle har bare blitt viktigere med årene.

Etter OL deltok Amnesty i et politisk rundebordsmøte i Beijing under den norsk-kinesiske menneskerettighetsdialogen. Der fikk Amnesty møte og utveksle meninger med både kinesiske og norske myndighetspersoner. Møtet ble opplevd som konstruktivt og skapte en sjelden optimisme.

Resultatene i Kina var likevel mindre entydige. På den positive siden ble antall forbrytelser som kunne straffes med døden faktisk redusert. Høyesterett i Kina oppfordret dommere til å bruke dødsstraff bare i de «mest alvorlige» tilfeller. Hva den praktiske konsekvensen ble, var likevel uklart fordi Kina ikke ville – og fortsatt ikke vil – offentliggjøre antall henrettelser. Utenlandske journalister fikk økt pressefrihet under og etter lekene, mens de kinesiske journalistene fikk mindre handlingsrom før OL. Presset mot kinesiske menneskerettighetsaktivister økte, flere ble arrestert, mens noen få prominente aktivister ble løslatt. Hu Jia ble først løslatt i 2011.

Etter OL skjedde det noe oppsiktsvekkende. En kinesisk appell for demokrati og menneskerettigheter ble fremmet av en gruppe kinesiske intellektuelle før jul i 2008, Charter 08. Den utløste en bølge av arrestasjoner. En av de intellektuelle fikk verdens oppmerksomhet to år senere. Og den oppmerksomheten skulle føre til en årelang kinesisk isfront mot Norge.

Fattigdom og verdighet

På begynnelsen av tiåret tok Amnesty beslutningen om å jobbe for alle menneskerettighetene. Kampanjen mot vold mot kvinner på midten av tiåret, ble den første manifestasjonen av et utvidet mandat. Mot slutten av tiåret gikk organisasjonen etter flere års planlegging på internasjonalt nivå for alvor inn i arbeidet for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter med kampanjen «Demand Dignity». Den var en paraply for arbeid mot brudd på menneskerettigheter som skaper og opprettholder fattigdom. Det handlet om ulike former for diskriminering, blant annet det alarmerende høye antall kvinner i det globale sør som dør i barsel fordi de ikke får tilgang til helsehjelp, såkalt mødredødelighet. Det handlet også om tvangsutkastelser. Rundt storbyer i det globale sør ble beboere i uformelle boområder og slum ofte kastet ut av hjemmene sine med tvang, uten varsel eller rettslig kjennelse.

Amnesty i Norge valgte å gå inn i et samarbeid med Amnesty Kenya som jobbet aktivt mot nettopp tvangsutkastelser i samarbeid med grasrotsorganisasjoner i Nairobis slumområder. Med støtte fra Norge gjennomførte Amnesty Kenya rettsopplæring for beboere i uformelle boområder og fikk advokater i Nairobi til å forsvare dem pro bono mot tvangsutkastelser. Amnesty Kenyas studentaktivister holdt kurs for skoleelever om hvilke rettigheter de hadde som kenyanske borgere, selv om de var fattige, og hvordan de kunne bruke dem. Amnesty bygget også aktivistgrupper som jobbet mot voldtekt og partnervold i slumområdene.

Mindre vellykket var forsøket på å illustrere de menneskerettslige utfordringene ved tvangsutkastelser da Amnesty arrangerte et stunt i Oslo med en gravemaskin og et opptog av bygningsarbeidere. De kom marsjerende opp gata til Grünerløkka med løpesedler med varsel om umiddelbar rivning av hele kvartaler i Thorvald Meyersgate. Opptoget ble møtt av likeglade forbipasserende på Olav Ryes plass, og fikk ingen oppmerksomhet i media. Avstanden mellom slummen i Nairobi og utelivet på Grünerløkka i Oslo var for stor – eller kommunikasjonen til Amnesty var litt for kreativ. Identifikasjonen uteble. Det stuntet tok organisasjonen med som læring.

Næringslivets ansvar for å respektere og beskytte menneskerettighetene
ble en naturlig del av Demand Dignity-kampanjen. Mot slutten av tiåret kom som nevnt Amnestys grundige dokumentasjon av Shells ødeleggende oljevirksomhet i Nigeria. Amnesty i Norge og flere andre land gikk til aksjon for å få Shell til å rydde opp i Nigerdeltaet. Over hele landet deltok nesten 500 aktivister i opplæring rundt problemene i Nigerdeltaet og dro så ut med vaskeuniformer, kost, hansker og såpe i morgenrushet for symbolsk å vaske rene Shells bensinstasjoner over hele landet og samle støtte mot Shells ødeleggende virksomhet i Nigeria. 40 000 signerte krav til Shell om opprydding i Nigerdeltaet. Aksjonene etablerte Amnesty sterkere enn før som en organisasjon som også stiller næringslivsaktører til ansvar.

Hasteaksjon for familien Khalaf: «Amnesty reddet livet vårt!»

«Amnestys hasteaksjon mot Norge reddet livet vårt! Da vi var sårbare og
fryktet tvangsretur til Syria, så mennesker over hele verden oss, trodde på oss
og aksjonerte. Amnesty ga oss trygghet. Vi er stolte over å være levende bevis
på at det nytter å bry seg.» Det sa tvillingene Nawroz og Narin Khalaf i 2024.
De er kurdere fra Syria og var barn da hele familien flyktet til Norge på slutten
av 1990-tallet. Amnesty satte i gang den første hasteaksjonen mot norske
myndigheter noensinne for å stanse tvangsretur til Syria i 2001. Den førte
frem.

«Make Some Noise» i Norge

Amnesty fikk med seg en internasjonal musikkverden til støtte for organisasjonens arbeid. Yoko Ono ga Amnesty innspillingsrettighetene til «Imagine» og hele John Lennons sangbok. En egen vervebuss dro på festivalturné i Norge. Elvira Nikolaisen og Morten Harket stilte opp ved lanseringen av albumet i Oslo.