1990-tallet: Vaktbikkje med vokseverk

Både ansvarsfølelse og rettferdighetssans tilsa at Amnesty skulle ta tak i de krenkelsene som preget debattene i samtiden. Men ville det gå på bekostning av organisasjonens identitet, troverdighet og effektivitet? Debattene gikk internt – i Norge og internasjonalt. Mandatet ble utvidet til krenkelser i krig og konflikt, og overgrep begått av ikke-statlige aktører. Kvinnelig omskjæring, senere kaltkjønnslemlestelse, ble et nytt arbeidsområde.

Tiåret ble innledet og avsluttet med storstilte innsamlingsaksjoner i Norge: Operasjon Dagsverk og TV-aksjonen. Midlene fra Norge ga den internasjonale organisasjonen ny slagkraft, og et langt skritt ble tatt inn i det forebyggende arbeidet: Undervisning i menneskerettigheter.

På 1990-tallet etablerte Amnesty seg for alvor som en samfunnsinstitusjon i Norge. Amnesty ble organisasjonen man gikk til med spørsmål om menneskerettighetene, så vel for norske myndigheter og medier som for næringslivet.

Samarbeidet med andre humanitære organisasjoner økte. Sekretariatet ble profesjonalisert, og medlemmer organiserte seg i spesialgrupper og påtok seg frivillige verv som fylkeskontakter og land- og regionkoordinatorer. Blant nyvinningene på 90-tallet var ungdomsgrupper og store studentnettverk – først på juridisk fakultet i Oslo i 1995, siden på Blindern, juridisk fakultet i Bergen, høyskolen i Stavanger og ved NTNU i Trondheim. Et nettverk for homofiles rettigheter og en spesialgruppe for kvinners rettigheter kom også på plass. På tvers av gruppetilknytning ble de aktive medlemmene med på en rekke store internasjonale land- og temakampanjer. Det var et travelt tiår.

Amnesty International satset høyere og høyere. Bevegelsen utfordret like godt noen av gigantene i verden. Kina ble gjenstand for den største kampanjen noensinne, og så kom turen til supermakten USA. Amnesty rettet også søkelys mot
flyktningers menneskerettigheter – overalt i verden. Norsk asylpolitikk ble utsatt for skarp kritikk.

Undervisning til frihet

Amnesty-avdelinger i det globale sør tok gjennom hele 1980-tallet til orde for at Amnesty måtte satse mer på undervisning i menneskerettigheter. «Å aksjonere mot allerede begåtte menneskerettighetsbrudd er å arbeide i ettertid. Å drive menneskerettighetsundervisning er å forebygge. (...) I avdelingene i den tredje verden ser de behovet nært og tydelig. (...) Operasjon Dagsverk-midler vil sette dem i stand til å gjennomføre prosjekter de til nå bare har kunnet drømme om.» Sitatet er hentet fra Amnestys søknad til Operasjon Dagsverk om undervisningsprosjekter i det globale sør. Søknaden vant.

Operasjon Dagsverk satset på Amnesty i 1990, og norske skoleelever samlet inn hele 28 millioner kroner til prosjektet under navnet Undervisning til frihet. 26 ulike Amnesty-avdelinger i like mange land i det globale sør fikk det neste tiåret støtte til undervisningsaktiviteter. Hovedkomponentene i prosjektene var opplæring av lærere som underviste barn i og utenfor skoleverket, produksjon av undervisningsmateriell om menneskerettigheter tilpasset behov, målgrupper og lokale kulturer, å få inn menneskerettighetsverdier og -spørsmål i det nasjonale undervisningspensum, og sist, men ikke minst å bedre kvaliteten i pensuminnholdet.

En liten administrasjon ble plassert hos Amnesty i Norge med støtte fra hovedkontoret i London og Amnestys regionkontorer i de ulike verdensdelene. Læringskurven for mange av de små og uerfarne Amnesty-avdelingene var bratt. De var ikke vant til prosjektstyring og formelle, norske rapporteringsrutiner, og kapasiteten til oppfølging fra Oslo var begrenset. Men læringen ga resultater og treårige prosjekter ble i mange land forlenget til seks-sju års støtte. Pengene fra Operasjon Dagsverk var vel anvendt. I løpet av de ni årene undervisningsprogrammet pågikk, kom mer enn en halv million barn og unge i kontakt med begrepet menneskerettigheter for første gang. Flere av de berørte landene fikk inn undervisning om menneskerettigheter i sitt nasjonale undervisningspensum, og så godt som alle de 26 prosjektene fortsatte i en eller annen form. Det var konklusjonen i en sluttevaluering i 1999.

I løpet av årene ble det laget et imponerende utvalg av undervisningsmateriell i prosjektlandene på et titalls språk, både for det formelle skoleverket og for uformell undervisning. Prosjektene begynte også å samarbeide seg imellom, og utvekslet idéer, erfaringer og materiell.

Det ble undervist i barnehager, skoler, ungdomsklubber, universiteter, lærerskoler, politiskoler, blant journalistelever, fagforeninger, og i lokale organisasjoner og samfunn. Amnesty-avdelingene vokste på oppgavene, de mobiliserte et stort antall lærere og undervisningsmyndighetene i sine respektive land til undervisning i menneskerettigheter. Og ikke minst resulterte opplæringen i at ungdom gikk aktivt inn i arbeid for menneskerettighetene – og for Amnesty International. Da Amnesty fikk TV-aksjonen 1999, ble det bestemt at en stor andel av pengene skulle brukes til å støtte lignende undervisningsprosjekter – og bygge videre på erfaringene fra Undervisning til frihet.

Ungdommene og «Herr President»

Det samme året som Operasjon Dagsverk samlet inn penger til Amnesty, utviklet Norsk Avdeling også undervisningsmateriell om menneskerettighetene til bruk i de videregående skolene og grunnskolen i Norge. Operasjon Dagsverk førte til at et helt årskull av ungdommer ble kjent med verdens største menneskerettighetsorganisasjon. De første gruppene for ungdom mellom 14 og 20 år ble dannet kort tid etter innsamlingsaksjonen. Ungdomsgruppene ble samlet under paraplyen Ungdom for Amnesty, som startet sitt eget medlemsblad, «Herr President».

Både de nye ungdomsgruppene og de tradisjonelle Amnesty-gruppene ble med på en rekke internasjonale aksjoner og kampanjer. Det handlet blant annet om samvittighetsfanger i Myanmar det året Aung San Suu Kyi fikk Nobels fredspris i 1994, og om det vedvarende problemet med regimers utenomrettslige «forsvinninger» i mange land.

Aung San Suu Kyi

Amnesty krevde frihet for fredsprisvinneren i 1991, den burmesiske opposisjonslederen og samvittighetsfangen Aung San Suu Kyi. Liv Ullmann fikk kjente Hollywood-skuespillere til å være med på aksjonen. Amnesty i Norge arrangerte fakkeltoget 10. desember 1991 etter utdelingen av prisen, som ektemannen og sønnene mottok på Aung San Suu Kyis vegne. Her tente sønnen hennes en fakkel i toget.

I 2009 ga Amnesty International Aung San Suu Kyi organisasjonens høyeste æresbevisning ved å utnevne henne til årets «Samvittighetsambassadør». Daværende internasjonale generalsekretær, Irene Khan, sa at Aung San Suu Kyi var «et symbol på håp, mot og et udødelig forsvar for menneskerettigheter, ikke bare for folket i Myanmar, men for folk i hele verden.»

Aung San Suu Kyi ble løslatt fra husarrest i 2014 og ble landets de facto statsleder i 2016.

Etter at hun fikk makten, kritiserte Amnesty International henne og hennes regjering gjentatte ganger for å unnlate å uttale seg om militærets grusomheter mot rohingyabefolkningen i Rakhine-staten, som i årevis har levd under et system med segregering og diskriminering tilsvarende apartheid. Under en voldelig kampanje mot rohingyaene i 2017, drepte Myanmars sikkerhetsstyrker tusenvis, voldtok kvinner og jenter, arresterte og torturerte menn og gutter og brente hundrevis av hjem og landsbyer ned til grunnen. Mer enn 720 000 rohingyaer flyktet til Bangladesh.

I 2018 gikk Amnesty International til det uvanlige skritt å frata henne utmerkelsen som «Samvittighetsambassadør». Begrunnelsen var at hennes administrasjon, siden hun ble de facto leder av Myanmars sivile regjering i 2016, var aktivt involvert i å utføre eller opprettholde en rekke brudd på menneskerettighetene.

«I dag er vi dypt forferdet over at du ikke lenger representerer et symbol på håp, mot og et udødelig forsvar for menneskerettighetene. Amnesty International kan ikke rettferdiggjøre din fortsatte status som mottaker av prisen som Samvittighetsambassadør», og derfor fratar vi deg den med stor sorg.» Det sa daværende internasjonale generalsekretær i Amnesty, Kumi Naidoo, i 2018.

Kina og de forbudte gule t-skjortene

Det er en lys mainatt i Frognerparken i Oslo. Vigelands statuer står tause og stille. To personer kommer ruslende over broen. De stopper opp ved den minste statuen i parken og haler opp noe av en pose. Et øyeblikk senere har Sinnataggen skiftet uttrykk. Han er fremdeles sint, men nå er han påkledd. Guttens gule t-skjorte lyser opp med store tegn på brystet. Er det kinesisk? På ryggen står det «Menneskerettigheter i Kina nå!» Avsender: Et lys med piggtråd rundt.

På vei til jobben gjennom Vigelandsparken noen timer senere stopper folk overrasket opp. Sinnataggens nye klær vekker oppsikt. Hans gule åsyn finner veien til media.

Det har blitt en solrik formiddag foran Stortinget. En flaggborg i kinesiske og norske farger pryder Karl Johan. Fint besøk er ventet til det norske parlamentet. Bilen med Kinas president, Jiang Zemin, er på vei.

På Eidsvolls plass holder et hvitt luftskip på å folde seg ut og stige opp – rett utenfor vinduene til stortingssalen. Også der er det menneskerettslige budskapet på plass, men denne gangen på kinesisk og engelsk, og rettet direkte til president Jiang Zemin. Idet luftskipet letter iler politifolk til og drar i snora. Luftskipet seiler sakte frem og tilbake i sola mens de bakser med den svære hvite kroppen. Politiet har fått kontroll på skipet før Jiang stiger ut av bilen.

Nå er det lunsjtid og maten står klar på Slottet. Man venter gjestebud fra Kina. På plassen utenfor har skuelystne tatt oppstilling bak sperringene. Idet bilkortesjen ruller sakte oppover, skjer det noe rart. Mengden med skuelystne endrer farge. Mengden blir en ensfarget kolonne av gule t-skjorter med kinesiske tegn hele veien opp langs sperringene. Igjen er politiet på vei idet et banner folder seg ut. De gulkledde blir bryskt fjernet av uniformert politi.

Akershus festning er pyntet til festmiddag. Enhver med gul t-skjorte blir fjernet fra åstedet. Men vent, også en burgunderkledd munk blir tatt under begge armene og ført inn bak gitteret i en politibil. Den tibetanske munken, Palden Gyatso, som har opplevd 30 år med tortur i kinesiske fengsler, sitter nå låst inne mens Kinas president kjører forbi ham på vei til galla med den norske fiffen. Munken blir nektet å ytre seg mot Kinas president.

Amnesty grep øyeblikket da den kinesiske presidenten kom på statsbesøk til Norge i mai 1996. Den internasjonale bevegelsen var godt i gang med en storstilt kampanje mot en dyster situasjon for menneskerettighetene i Kina: «Ingen er trygg». Amnesty offentliggjorde en katalog med 2000 navn på samvittighetsfanger i Kina. Listen og mye annet kampanjemateriell ble lagt på nettet. Og der ble det lest – også i Kina. Det viste seg at nettsidene daglig ble besøkt av flere tusen påloggede i Kina. I Norge hadde denne kampanjen det største antall påmeldte grupper noensinne.

Amnesty satte søkelys på at norsk næringspolitikk overfor Kina verken omfattet menneskerettslig kritikk eller risikoanalyser. Statsminister Gro Harlem Brundtland dro på frierføtter til Beijing og forsvarte den norske offensiven overfor Kina med at norsk næringsliv brakte med seg til landet et norsk engasjement for menneskerettigheter.

Da president Jiang kom på statsbesøk midt under kampanjen, fikk Amnesty, med god hjelp av norsk politi, demonstrert hvordan vestlige land lot seg diktere av Beijing i iveren etter å tekkes makthaverne fra verdens største marked. Politiet hadde gitt Amnesty tillatelse til å demonstrere, men noe skjedde da dagen kom. Politifolkene må ha etterkommet ordre om at presidenten for enhver pris ikke skulle se demonstrantene. Neste dag unnskyldte enkelte politifolk seg overfor Amnesty-representanter for gårsdagens aksjoner. Noen kom til og med til sekretariatet for å kjøpe gule t-skjorter. Regjeringen toet sine hender og la all skyld på politiet. Begivenhetene ble behørig dekket i aviser, TV og radio. Amnesty benyttet også anledningen til medlemsverving med en annonsekampanje der forbudet mot den gule t-skjorten ble sammenliknet med forbudet mot røde toppluer under den tyske okkupasjonen av Norge under krigen. Det var liten tvil om hvor opinionens sympati lå, og i tiden som fulgte strømmet nærmere 9.000 nye medlemmer til Amnesty.

Om kampanjen fikk faktiske menneskerettslige resultater i Kina, har Amnesty ikke kunnet dokumentere. Men det er grunn til å peke på at kinesiske myndigheter endret holdning til Amnesty. Før kampanjen fikk ikke organisasjonen slippe inn i Kina, men etterpå deltok Amnesty i internasjonale møter i Beijing, og fikk både hilse på leder for folkekongressen og president Jiang Zemin. Amnesty traff representanter for kinesiske organisasjoner på et møte i Oslo i 1997 om menneskerettigheter i Kina. Kinas ambassade i Oslo skiftet også strategi, fra taushet til offentlige kommentarer til kampanjen. Den samme holdningsendringen skjedde i andre land. Høyesterettsjustitiarius, Carsten Smith, fortalte i 1999 at han under et møte i Kinas høyesterett hadde tatt opp Amnestys rapporter om kinesiske forhold. Han opplevde at rettens medlemmer var kjent med rapportene. Senere ble Amnesty også invitert inn i den formelle norske menneskerettighetsdialogen med Kina som startet i 1997.

MANGLER BILDE HER «Hvis Oslo var Beijing» Paradering av dødsdømte og offentlig henrettelse foran Nationaltheatret. Amnesty tok sterke virkemidler i bruk under Kinakampanjen. © Amnesty International/Jon Bjørnsen.

Wei Jingsheng i Oslo

«Deres arbeid er av enorm betydning for de som lider under politisk undertrykkelse. Det er kanskje mer vellykket enn dere selv noensinne har forstått.»

Det skrev den kinesiske samvittighetsfangen Wei Jingsheng i et takkebrev til Amnesty International etter sin løslatelse i 1997. Den tidligere elektrikeren i Beijing dyrehage hadde da sittet mer enn 17 år i fengsel for å ha krevd demokrati og respekt for menneskerettighetene i Kina. I fengslet ble han utsatt for mishandling, underernæring og isolasjon, mistet de fleste tennene sine og pådro seg en hjertesykdom.

På besøk i Oslo som Amnestys gjest i 1998 ga han uttrykk for sterk kritikk av vestlige land: «Jeg er ekstremt misfornøyd med den vestlige politikken overfor Kina. Redusert utenlandsk press på de kinesiske myndighetene har ført til økt undertrykking i Kina», sa han. Wei holdt pressekonferanser, ga intervjuer, deltok i et TV-panel, holdt appell og møtte blant annet utenriksministeren, menneskerettighetsministeren og en delegasjon fra Næringslivets Hovedorganisasjon.

Brev, brev, brev

Over hundre standhaftige Amnesty-grupper fortsatte samtidig å skrive brev for samvittighetsfanger over hele verden. Kampanjen for månedens fanger oppfordret gruppemedlemmer i alle land til å skrive for tre navngitte fanger i tre ulike land hver måned. Den skiftet navn til «Månedskampanjen» fordi man nå også ville skrive for «forsvunne», dødsdømte og mot urettferdige retterganger og utenomrettslige henrettelser.

Det var en særdeles effektiv metode. Det overveldende antallet brev og appeller som plutselig strømmet inn fra alle verdenshjørner for en bestemt person, fikk ansvarlige myndigheter til å reagere. Hver eneste måned kunne Amnesty fortelle om nye løslatelser. På et tilfeldig tidspunkt, oktober 1990, meldte Amnesty om 59 løslatelser av fanger den foregående måned. De var adoptert, eller sakene deres ble undersøkt av Amnesty. Samtidig ble hele 192 nye saker tatt tak i i den samme måneden. Noen måneder førte mer enn halvparten av aksjonene frem. Norske medlemmer bidro med brevskriving i et tresifret antall saker i løpet av tiåret. Ansvarlig for kampanjebladet i 1990, John Peder Egenæs, som senere ble generalsekretær, skrev til gruppekontaktene: «Tallene forteller menneskers historier. Gledesbudskap fra de løslatte, og skrekkhistorier fra dem som ble arrestert, «forsvant » eller døde. Disse skjebnene hadde forblitt anonyme uten folk som dere, som hver måned tar pennen fatt. Nå er det på tide å ta fatt igjen.»

Amnesty erobrer internett

«Amnesty burde vært på nettet allerede i går.» Det skrev gruppemedlem og student Sveinung Skjesol til Amnestys sekretariat høsten 1995, og han tilbød seg å stå i spissen for å få det til. Bare måneder senere var Amnesty-nett en realitet, Amnestys første norske hjemmesider på Internett. Sidene ble lansert med Kina-kampanjen 13. mars 1996 etter noen hektiske måneders arbeid av en frivillig gjeng som kalte seg «elektroredaksjonen». De jobbet helst på kvelds- og nattetid. Med hjemmesidene fikk Amnesty et redskap til å nå nye grupper med informasjon, og mobilisere dem til aksjon. Internett-brukerne fikk muligheten til å delta i hasteaksjoner, månedskampanjen og de store landkampanjene, og eksklusive «elektroniske underskriftskampanjer» ble satt i gang. Den første var knyttet til Tyrkia-kampanjen i 1996, og hadde som mål å få anlagt en statsklage mot Tyrkia ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Haag.

Kritikk av norsk flyktning- og asylpolitikk

Amnesty tok et krafttak for verdens flyktninger i 1997. I Europa ble søkelyset rettet mot den stadig strengere asylpolitikken, og for første gang aksjonerte norske Amnestymedlemmer mot egne myndigheter. 120 lokalgrupper deltok, og tusenvis av brev dumpet ned i regjeringens postkasser. Amnesty kritiserte regjeringen for ikke å føre en asylpolitikk i overensstemmelse med Norges internasjonale forpliktelser. Organisasjonen pekte på den lave innvilgelsesprosenten i asylsaker, mangelfulle avhør, tvungen tilbakesending av asylsøkere til såkalt trygge første-asylland, og den manglende rettssikkerheten for asylsøkere. Målet var å sikre retten til asyl og retten til å søke beskyttelse.

På bordet til Aps justisminister Gerd Liv Valla hopet det seg opp appellbrev, ikke bare fra Amnesty-medlemmer, men fra et bredt sivilsamfunn som støttet Amnestys krav. Også innad i de fleste politiske partiene ble det uttrykt støtte til kravene i kampanjen. Men Valla valgte å forholde seg taus. Statsminister Jagland slo bare fast at Norge «ikke lar seg diktere av FNs høykommissær for flyktninger», som også hadde kritisert den restriktive asylpolitikken i Norge. Kampanjen bidro til å øke bevisstheten både blant Amnestys egne medlemmer og i offentligheten om at flyktninger også er beskyttet av menneskerettighetene. Siden har Amnesty spilt en rolle som vaktbikkje i norsk flyktningpolitikk for å bidra til at den er i tråd med Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.

Næringslivet oppdager Amnesty

I 1997 tok Næringslivets Hovedorganisasjon kontakt med Amnesty for å få råd om hvordan norske bedrifter som etablerte seg i utlandet kunne unngå å medvirke til menneskerettighetsbrudd i vertsland hvor grove krenkelser fant sted. Amnesty var behjelpelig med å lage en «sjekkliste» over hva bedriftene burde foreta seg for å fremme og beskytte menneskerettighetene til de ansatte og andre som ble berørt av bedriftens virksomhet. Enkelte store norske selskaper, som Statoil, var i årene før blitt sterkt kritisert for manglende etisk holdning ved etableringer og investeringer utenlands. Amnesty hadde kontakt med Statoil og andre større bedrifter, og balanserte kritiske kommentarer med konstruktive innspill. Juristen Jan Borgen ble ny generalsekretær i 1995 og var primus motor i dette arbeidet. I 1998 deltok Amnestys internasjonale generalsekretær, Pierre Sané, på en rundebordskonferanse under oljemessen i Stavanger sammen med direktørene i Shell, British Petroleum, Total og Statoil, og menneskerettighetsaktivister fra Nigeria, Burma og Øst-Timor.

Norske bedrifter ble en inntektskilde for Amnesty i annen halvdel av 90-tallet. Forutsetningen for å ta imot gaver fra næringslivet og andre sto fast: Det kunne ikke være knyttet noen betingelser til støtten, og Amnesty sto fritt til å kritisere støttegiveren. Dessuten kunne ikke støtten overstige fire prosent av Amnestys totale årsinntekt. Amnesty mottok som nevnt ingen statlig støtte etter 1980.

Med Jan Borgen kom det også ny giv i Amnestys lobbyarbeid overfor norske og andre lands myndigheter. Antall møter og korrespondanse med myndighetene økte til det tredobbelte på et par år. I regi av Amnestys internasjonale sekretariat i London deltok Borgen også i lobbyvirksomhet på undersøkelsesreiser til Kenya og Sør-Sudan, Israel og Gaza, Nepal, Georgia, Peru og Tyrkia.

President Bill Clinton fikk brev fra Norge da Amnesty gikk til aksjon mot overgrep i USA i 1998-99. I brevene ble han oppfordret til å avskaffe dødsstraff mot mindreårige og å stoppe bruken av politivold i USA. Også delstatene hørte fra Amnesty. Medlemmene brukte kreativitet og nettverk til å identifisere innflytelsesrike – og lydhøre – adressater for appeller i konkrete saker i hver enkelt delstat. Det handlet blant annet om å stoppe represalier mot kvinnelige innsatte som klaget over mishandling og seksuell trakassering i fengslene i flere delstater, og om mishandling av barn i en såkalt oppdragelsesanstalt i Maine. AmnestyNytt, Amnestys magasin, kom ut i spesialutgave med reportasjer, analyser og bakgrunnsstoff til de store land- og temakampanjene på denne tiden. Leseren kom tett på de menneskene og den virkeligheten det handlet om gjennom reportasjer fra etterforskningsreiser. De fikk også innblikk i Amnestys arbeidsmetoder og kildevalg – grunnlaget for organisasjonens solide dokumentasjon. USA-magasinet ble i flere år brukt på Universitetet i Oslo for å gi studentene en innføring i situasjonen for menneskerettighetene i USA.

Fra Maine ble det ut i kampanjen meldt at delstats-politikere mottok rundt 60 norske appellbrev i uka med oppfordring om å granske ungdomsanstalten i Maine. Granskningen kom på plass, og den bekreftet Amnestys kritikk. Det fikk konsekvenser, og foresatte skrev: «Takket være dere i Amnesty krymper ondskapen.» Fengselsmyndighetene i Illinois og byrådet i Detroit besluttet begge steder å endre reglene for fastlenking av gravide og fødende i fengslene, og å stoppe alle fengselsrutiner som fremmet mishandling av kvinner. I Virginia ble det vedtatt en lov som kriminaliserte seksuell kontakt mellom mannlige vakter og kvinnelige innsatte. Guvernøren ba Amnesty om å være til stede da han undertegnet loven.

Da USA på nyåret i 1999 gjennomførte henrettelse nummer 501 siden 1977, forvandlet Amnesty Eidsvolls plass foran Stortinget i Oslo til en gravlund for de 500 henrettede i USA – og oppfordret norske myndigheter til å kritisere USAs bruk av dødsstraff i FN.

Verdenserklæringen 50 år

I 1998 feiret Amnesty 50-årsjubileet til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter med en verdensomspennende underskriftskampanje. Kampanjen startet i Norge da fredsprisvinner i 1997, Jody Williams, besøkte Stortinget og undertegnet oppropet sammen med statsministeren, stortingspresidenten og høyesterettsjustitiarius.

13 millioner mennesker over hele verden lovet gjennom sin underskrift å gjøre alt som sto i deres makt for å sikre at erklæringens rettigheter skulle bli virkeliggjort verden over. Underskriftene ble ett år senere overrakt FNs generalsekretær. Samtidig vedtok FNs generalforsamling en erklæring om beskyttelse av verdens menneskerettighetsforkjempere. Arkitekten bak erklæringen var en norsk jurist som var med å grunnlegge Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, Jan Erik Helgesen.

Norge i krig på Balkan

Våren 1999 var Norge med på å angripe og bombe mål i det tidligere Jugoslavia. NATOs angrep hadde ikke FN-mandat: Sikkerhetsrådet var handlingslammet fordi Russland la ned veto. NATO definerte angrepene som en humanitær intervensjon for å hindre det serbiske regimet i å begå etnisk rensing og andre overgrep mot sivile i Kosovo. I NATOs og Norges argumentasjon for angrepet ble det uttalt at dette var en «krig for menneskerettigheter».

Likevel viste det seg at NATO ikke ville utlevere sine bevis om serbiske overgrep i Kosovo til FNs krigsforbryterdomstol i Haag. Domstolen ble opprettet for oppgjøret etter krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet, og bevisene NATO satt på var selve begrunnelsen for bombingen av mål i Serbia. I Norge skrev Amnesty-medlemmer sommeren 1999 til forsvarsminister Eldbjørg Løwer og ba henne legge press på NATO for å utlevere bevis til krigsforbryterdomstolen.

Året etter offentliggjorde Amnesty en rapport som viste at NATOs bombing i Serbia ved flere tilfeller brøt krigens folkerett fordi den ikke i tilstrekkelig grad skilte mellom sivile og militære mål. Amnesty tok kritikken opp med forsvarsminister Bjørn Tore Godal som lovet å utarbeide en rapport der alle kontroversielle spørsmål skulle vurderes og drøftes. Rapporten som kom, sa likevel ikke ett ord om dette. Den inneholdt ingen diskusjon om de kontroversielle, menneskerettslige og folkerettslige spørsmålene.

Amnestys rolle i krig og konflikt

At Amnesty etterforsket krigføringen på Balkan var et konkret resultat av at organisasjonen noen få år tidligere hadde åpnet opp for å arbeide mot krenkelser av menneskerettighetene og krigens folkerett i krig og konflikt. En lang rekke væpnede konflikter utspant seg på 1990-tallet. Verden var vitne til et folkemord i Rwanda i 1994 som kostet nærmere en million mennesker livet. Debatten raste om hva omverden kunne og burde ha gjort for å beskytte sivile i denne og andre kriser. Verdens største medlemsbaserte menneskerettighetsorganisasjon måtte finne sin rolle. Beslutningen ble å utvide arbeidsområdet og opprette et eget krise-team for å sikre at Amnesty kunne flytte raskt på etterforsknings- og kampanjekapasitet for å reagere på kriser. Etter hvert ble teamet styrket med spesialiserte kriseetterforskere med kompetanse på både juridiske og militærtekniske aspekter ved krigføring. Teamets oppgave ble å rykke ut og foreta etterforskning i slike situasjoner.

Men debatten om Amnesty og krig var ikke avsluttet. Skulle Amnesty slutte seg til kampanjen mot våpentyper som landminer? Kunne det under visse omstendigheter være Amnestys oppgave å ta til orde for en humanitær intervensjon – ut fra den antakelsen at den kunne bidra til å beskytte en sivilbefolkning? Organisasjonen hadde tradisjonelt ikke tatt stilling for eller imot verken krigføring eller humanitær intervensjon. Amnesty hadde aldri vært en pasifistisk organisasjon. Beslutningen på 1990-tallet innebar å påse at en gitt krigføring ikke brøt med reglene som faktisk gjelder i krig. Den påfølgende debatten var vanskelig. Den handlet ikke bare om humanitær intervensjon kunne forsvares menneskerettslig, men om Amnesty faktisk, i gitte tilfeller, kunne anbefale en slik militær aksjon. Var dette en oppgave for Amnesty?

I 2005 besluttet Amnesty at organisasjonen i all hovedsak ikke skulle ta stilling til legitimiteten til en spesifikk militær intervensjon. I noen tilfeller skulle organisasjonen imidlertid kunne gå imot bruk av militær makt som utgjorde en spesiell høy fare for menneskerettighetene, eller oppfordre til bruk av militær makt for å avverge eller stoppe grove og omfattende brudd på internasjonal humanitær rett.

Bau og frøet i hånden

Plutselig står han der. En liten mann kledd i oransje med en stor hvit hatt på hodet og en liten sekk på ryggen. Smilet fyller hele ansiktet. Bau. For medlemmene i Amnestys Arendalsgruppe er dette et stort øyeblikk. I ti år har de forsøkt å få samvittighetsfangen ut av et fengsel i Sør-Korea. De har skrevet til Sør-Koreas president, statsminister, fengselsmyndigheter, biskop, opposisjonspartier og frivillige organisasjoner i Sør-Korea, institutter, universiteter og organisasjoner i USA, Europa og Norge, Utenriksdepartementet og den sørkoreanske ambassaden i Norge. Uten svar.

De har vært fortvilet mange ganger, men de har ikke tenkt på å gi opp. Endelig kom det livstegn, og de forsto at Bau hadde fått kjennskap til engasjementet deres. En brevveksling begynte. Fra Arendal kom en bok med fantastiske bilder av norsk natur. Bau begynte å drømme om Norge. Fra fengselet i Sør-Korea kom vakre tegninger av villblomster. Nå møter Arendal-gjengen ham her, på vei til NRKs studio under TV-aksjonen i 1999. De synes det er uvirkelig og helt fantastisk å se ham fri. «Dere skrev så vakre brev», minnes Bau. Han mener Amnesty spilte en avgjørende rolle for at han overlevde 13 år i fengsel.

Sørkoreanske Hwang Tae-Kwon, som senere skiftet navn til Bau, fikk som student i USA på 1980-tallet kontakt med nordkoreanske studenter og deltok i ikke-voldelige fredsdemonstrasjoner. I 1985 ble han dømt til livsvarig fengsel for spionasje for Nord-Korea. En tilståelse tvunget frem under tortur ble brukt som bevis. I fengselet ble han holdt i isolasjon og hadde bare selskap av insekter. Når det blåste, strakk han armen ut gjennom gitteret for å kjenne på luften og fikk tak i frø. Han sådde dem i cellen og fikk dem til å leve og gro. Vaktene lot ham holde på. Av og til fikk han noen minutter i luftegården. Der ute skapte Bau et bed av villblomster. Og han ga seg til å tegne dem. Til gruppen i Arendal sendte han bestilling på pensler, myke pensler.

«Dear Per, Free, free at last!» Per Haakstad og resten av Amnesty-gruppe 83 i Arendal fikk et brev med disse få ordene fra Bau i 1998. Han ble løslatt etter 13 år, som ledd i et amnesti da den tidligere Amnesty-fangen, Kim Dae Jung, ble valgt til ny president i Sør-Korea i 1998.

Arendalsgruppen holdt kontakten med ham etter løslatelsen, og han sendte dem en vakker kalender kalt «Villgress» – ikke «ugress» – med egne illustrasjoner av villblomster og tekst om deres betydning. En bok han skrev om dyrking av markblomster fikk stor respons fra publikum i Sør-Korea. I dag er Bau forfatter av flere bøker om planter, urter og meditasjon, og han er i full gang med lokale miljøprosjekter som aktivist.

TV-aksjonen 1999: Din innsats – andres frihet

Innen århundreskiftet ble Amnesty tildelt TV-aksjonen for andre gang. Den forrige TV-aksjonen representerte et veiskille for hele Amnesty-bevegelsen, og TV-aksjonen i 1999 fikk tilsvarende betydning for Amnestys internasjonale handlekraft. 121 millioner kroner ble samlet inn 24. oktober under slagordet «Din innsats – andres frihet». Summen var resultatet av innsatsen til et stort frivillig apparat og 90.000 ivrige bøssebærere landet rundt.

Pengene fra det norske folk gikk til 36 prosjekter spredt over det meste av verden i en tiårsperiode. En stor del av midlene ble investert i forebyggende tiltak. Blant prosjektene var støtte til lokale menneskerettslige organisasjoner i Colombia, forkjempere for kvinners rettigheter i Sør-Afrika og homofiles rettigheter i Polen. Det var også opplæring i menneskerettigheter i utvalgte land over en tiårs periode. Både fengselsbetjenter i Marokko, politi i Nepal og journalister på begge sider av konflikten i Midtøsten fikk trening tilpasset de utfordringene de sto overfor. Dessuten gjorde midlene fra TV-aksjonen det mulig for Amnesty å opprette ressurssentre i alle de fem verdensdelene med kapasitet til etterforskning og kampanjevirksomhet: i San José, Kampala, Beirut, Moskva og Hongkong.

Mansur Rajih og diktet «Brevet kom»

Du, min venn, lyden langt borte frå
Ber barnets ansikt
Og ditt smilande kvinneansikt gjer ein mann sterk i sin strid
for rettferd
Min venn, han treng den lyden som støtte for hans trå:
rettferd
Eg kjenner det
Endå eg ikkje har møtt deg
Har du vekt deg sjølve inne i meg og blitt ein vulkan
Du har kveikt kraft i meg til å kjempa
Rytmen din har fanga meg i mitt indre hus
Du har endra mitt tilvære
Det som undertrykkarane ville lage til ei grav
Du, min venn langt borte frå, har endra det
Til å bli eit karneval av liv
Brevet ditt har kome fram
Frå deg som eg aldri har møtt
Eg ser deg i dag, eit fritt menneske der ute
Eg ser deg i meg, vaken og klar
Du kjem med gode nyheter
Nett slik en brønn flør
Du, min venn, lyden frå deg kjem nær
Bodskapen har kome
Eg femner dei herlege orda dine
Du er min fridom
Og eg ser undertrykkinga kverva
Du, min venn, er den heilage lyden