1980-tallet: Folkebevegelsen Amnesty

Ved inngangen til tiåret hadde Amnesty færre enn 5.000 medlemmer, ved utgangen var tallet steget til 37.000 medlemmer. Også på verdensbasis opplevde Amnesty en fenomenal vekst på 1980-tallet: Medlemstallet ble femdoblet slik at bevegelsen ved inngangen til 1990-tallet telte én million medlemmer.

Suksessen gjorde ikke organisasjonen tannløs. Amnesty markerte seg sterkere i den norske offentligheten med kritiske utspill om utenrikspolitikk og asylspørsmål. Samarbeid med fagbevegelse og kirke kom i gang, og TV-aksjonen i 1984 ble et gedigent løft for organisasjonen både internasjonalt og i Norge.

Da Berlin-muren falt mot tiårets slutt, var Amnesty i gang med å fornye arbeidsmetodene. Treer-gruppenes politiske balansekunst under den kalde krigen for noen få, utvalgte samvittighetsfanger, ble supplert med en rekke nye metoder: Koordinerte internasjonale aksjoner på enkelte land og temaer, underskriftskampanjer, storstilte pengeinnsamlinger og frislipp for samarbeid med andre aktører.

Amnesty mobiliserte mot overgrep i en rekke land i løpet av tiåret. Medlemmene krevde opplæring før de gikk i gang med kampanjen mot «forsvinninger» i 1981, mot utenomrettslige henrettelser i 1983, og mot dødsstraff i 1989. Kampen mot tortur fikk et fantastisk gjennombrudd da FN vedtok konvensjonen mot tortur. Samtidig fortsatte arbeidet for samvittighetsfanger over hele verden og resulterte løpende i løslatelser.

På 1980-tallet tok medlemmer i Norge initiativ til å opprette spesialiserte land- og temagrupper med utgangspunkt i egne interesser og kompetanse. Det kom i gang en gruppe for barns rettigheter og en mot dødsstraff; jurister samlet seg i en spesialgruppe, det samme gjorde helsearbeidere; og det oppsto samordningsgrupper for arbeid på det sørlige Afrika, Mellom-Amerika, Sentral- og Vest-Afrika; og land som Chile, Bolivia, Sovjetunionen og Polen.

En undersøkelse fra 1980 viste at to av tre gruppemedlemmer i Norsk Avdeling var kvinner. En av fire gruppemedlemmer var lærere, tilsvarende andel var studenter, mens høyere og lavere funksjonærer utgjorde ti prosent hver. Husmødre sto for nesten fem prosent. I ledelsen av organisasjonen var mannsdominansen derimot nesten total. Det ble et tema til diskusjon. I 1984 gikk landsmøtet etter intens debatt inn for en 50/50 kjønnskvotering til styre og utvalg. Dessuten kom spørsmålet opp om seksuell legning kunne inkluderes i definisjonen av en samvittighetsfange, på linje med tro, mening, etnisk opprinnelse og kjønn.

Dramatiske hendelser markerte slutten på tiåret. Kinesiske myndigheter gjennomførte en massakre på Den himmelske freds plass i Beijing for å stoppe enhver kritikk. Berlin-muren falt og bar bud om at en ny tid var på vei.

Daoud "forsvant"

Året er 1981. Han har overlevd fire år i ulike torturkamre når han blir ført til en celle i en hemmelig interneringsleir. Leiren ligger midt i den marokkanske byen som hver morgen forsyner europeiske hovedsteder med de fineste, avskårne blomster. Han og medfangene er ikke lenger annet enn fillehauger som sleper seg kraftløse rundt på alle fire. De har ingen kontakt med omverden, bare den daglige berøringen av fangevoktere som torturerer dem. Tiden holder de rede på fordi man hvert år i denne byen avholder en storstilt blomsterfest som de svakt kan lukte og høre musikken og bråket fra den siste søndagen i mai hvert år. Det er tidsregningen deres.

Daoud el-Khadir er en av de over hundre «forsvunne» i Marokko. Folk som blir arrestert på grunn av sine meninger eller fordi de deltar i fredelige demonstrasjoner. Så blir de borte, myndighetene benekter at de sitter internert. Omverden vet ikke hvor de blir holdt eller om de fortsatt er i live. Amnesty International begynner å lage lister over «forsvunne» i Marokko fra midten av 1970-tallet.

Det året Daoud blir overført til den hemmelige cellen i blomsterbyen, i 1981, kommer en Amnesty-delegasjon til Marokko for å undersøke fengselsforhold, og konfrontere myndighetene med lister over samvittighetsfanger og «forsvunne». Navnet Daoud el-Khadir står på den listen. Amnesty anmoder myndighetene innstendig om å opplyse om hvor de «forsvunne» befinner seg, og å løslate de som blir holdt ulovlig.

Så går organisasjonen til Marokko-aksjon. I Norge og mange andre land begynner Amnesty-grupper våren 1982 å skrive brev, på brev, på brev. På fransk. I gruppe 7 i Bærum kladder de brevene og får franskkyndige til å rette opp, slik at brevene som blir postlagt til Kong Hassan II av Marokko, er både høflige og feilfrie.

Årene gikk. Totalt skal det ha blitt skrevet 30.000 brev: Til kongen, justisministeren, innenriksministeren, og til fengsler og sykehus i Marokko. Henstillinger ble fremmet til andre lands myndigheter om å legge press på marokkanske myndigheter, og saken fikk oppmerksomhet i media.

En sommerdag ti år senere, i 1991, fikk Amnesty tak i en liste over tidligere «forsvunne» som var løslatt fra marokkanske fengsler. Det alle hadde håpet, men kanskje ikke trodd ville skje, skjedde: Blant 310 navn sto navnet Daoud el-Khadir. Han levde og var fri – etter 16 år som «forsvunnet» i et marokkansk mareritt.

Det var først da Daoud kom ut av fengselet at han fikk vite at Amnesty hadde jobbet for ham i alle de årene. Fangene hadde absolutt ikke hatt kontakt med omverden. Selv var han ikke i tvil om at Amnestys seiglivede engasjement bidro til løslatelsen i 1991.

«Amnestys engasjement viste seg å bli min redning. Det var altså noen som visste, som brydde seg og som gjorde noe. Det eneste håpet om hjelp de hundrevis av ulykkelige «forsvunne» hadde, lå i det presset som det internasjonale samfunnet kunne utøve fra utlandet.» Det sa Daoud til norske Amnesty-medlemmer da han besøkte landsmøtet i 1996. På spørsmål om hvordan det var mulig å overleve 16 års kontinuerlig fysisk og psykisk tortur, svarte han:

«Man dør når man begynner å tvile på at det går an å overleve. 52 av de jeg delte skjebne med, døde i løpet av disse årene. Men vi holdt fast i troen på at vi én dag ville se horisonten, bruke stemmens fulle kraft og fortelle hva fengselet gjør med et menneske.» Amnesty-medlemmer i Frankrike hjalp Daoud tilbake til livet. De samlet inn penger og fikk ham til behandling på et senter for torturofre i Paris.

Makthavere lytter

På begynnelsen av 1980-tallet, var det ikke lenger mulig for noe regime å se bort fra organisasjonen Amnesty. Den 20-årige organisasjonen var blitt en kraft man måtte forholde seg til. Både kvaliteten i etterforskningen, standhaftigheten i medlemmenes engasjement og den økende oppslutningen om organisasjonen, bidro til å gi Amnesty innflytelse.

Det kom til uttrykk da presidenten i østblokklandet Romania, diktatoren Ceaușescu, kom på statsbesøk til Norge i 1981. Romanias ambassadør inviterte Amnesty til møte i forkant av besøket. Jan Egeland, leder i Norsk Avdeling på den tiden, bevæpnet seg med status i alle de samvittighetsfangesakene norske grupper jobbet med. Én etter én ble Amnestys bekymringer for fanger i Romania lagt på bordet. Det tok godt over to timer. En annen ambassade inviterte også til samtale. I Tyrkia hadde det nettopp vært statskupp, men ambassadøren tok initiativ til et møte med Amnesty om bruken av tortur i landet. En rekke konkrete saker ble diskutert, ambassadøren møtte godt forberedt. Møtet tok ikke mindre enn fem timer.

Da Utenriksdepartementet i 1981 opprettet et rådgivende menneskerettighetsutvalg, ble Norsk Avdeling – antakelig av samme grunn – invitert inn som fullt medlem. Utvalget besto av Utenriksdepartementes spesialrådgiver for menneskerettigheter, humanitære organisasjoner, parlamentarikere og fagforeninger. I utvalget ga Amnesty kritiske og konstruktive kommentarer til norsk menneskerettighetspolitikk, foruten å informere departementet om Amnestys aktiviteter. I protest mot regjeringens asylpolitikk valgte Amnesty imidlertid på slutten av 80-tallet å bare delta som observatør i utvalget. Utvalget ble senere lagt ned, men kontakten mellom Utenriksdepartementet og sivilsamfunnsorganisasjoner som
Amnesty ble videreført i departementets NGO-forum.

På årsmøtet i 1980 vedtok Norsk Avdeling å ikke lenger ta imot statlig støtte. Argumentet var at det ikke skulle herske tvil om organisasjonens uavhengighet. På det tidspunktet utgjorde den økonomiske støtten fra den norske stat fem prosent av driftsbudsjettet. På oppfordring fra Norsk Avdeling og flere andre nasjonale avdelinger, vedtok det internasjonale rådsmøtet samme år at prinsippet om ikke å ta imot statlig støtte til driften skulle gjelde for hele bevegelsen.

Fagbevegelsen og kirken

Tidlig på 80-tallet knyttet Amnesty kontakt med fagbevegelsen. Det var særlig etter at Øyvind Johnsen ble ansatt i 1981, og ikke minst da Leif Vetlesen ble ny daglig leder i 1982, at det kom fart i fagforeningsarbeidet. Johnsen hadde bakgrunn som industriarbeider, mens Vetlesen hadde vært krigsseiler og asfaltarbeider. De representerte noe nytt i Norsk Avdeling som fortsatt hadde en viss akademikerdominans. Som informasjonssjef i NORAD hadde Vetlesen skaffet seg gode kontakter til både LO og norske myndigheter. En nyopprettet fagforeningsgruppe ga fra 1982 til 1985 ut avisen «Faglig Solidaritet», som henvendte seg direkte til fagbevegelsen. Mottoet var at «faglige rettigheter er menneskerettigheter».

Før denne satsingen var inntrykket blant mange tillitsvalgte at Amnesty i Norge besto av «Frognerfruer som arbeidet for samvittighetsfanger i Sovjet». Et unntak var Kaare Sandegren, internasjonal sekretær i LO, som var en viktig støttespiller for Norsk Avdeling helt fra 60-tallet.

Mange fagforeninger ble faste givere og deltok i aksjoner til støtte for forfulgte og fengslede fagforeningsfolk i andre deler av verden. En av de felles bragdene Amnesty International og skandinavisk fagbevegelse sto for, var løslatelsen av fagforeningslederen Genaro Flores som sto i fare for å bli henrettet av bolivianske myndigheter i 1981.

Samme høst startet Norsk Avdeling et praktisk samarbeid med Mellomkirkelig råd om spredning av informasjon og arbeid for samvittighetsfanger. På menneskerettighetsdagen ble ulike samvittighetsfanger nevnt i gudstjenestene i de fleste av landets kirker. Det kom også ny giv i mediearbeidet og sekretariatet begynte å arrangere pressekonferanser når Amnestys internasjonale årsrapport forelå.

I 1984 var det statskupp i det afrikanske landet Guinea, og samvittighetsfanger ble satt fri. Amnesty sendte en delegasjon til landet som allerede på flyplassen ble mottatt og hyllet av tidligere fanger. På et fellesmøte med 500 løslatte fanger, sto de og deres familier frem én etter én, og fortalte hvilken enorm betydning Amnestys arbeid hadde hatt for dem. Det kom helt overraskende på Amnestys delegasjon. I mange år hadde organisasjonen arbeidet for fangene i Guinea, men aldri hørt et ord, verken fra fangene eller myndighetene. Det viste seg at fangene i frykt for represalier, ikke hadde våget å ta kontakt med organisasjonen. Først nå kunne de åpent fortelle sine historier. Det ble en stor oppmuntring for de norske brevskriverne å vite at deres innsats ikke hadde vært forgjeves.

TV-aksjonen i 1984

TV-aksjonen i 1984 med slagordet «Din innsats – andres frihet», ble et vendepunkt i Norsk Avdelings historie. Innsamlingsaksjonen ga avdelingen nytt liv og ny status i Norge, og førte til en kraftig medlemsvekst de påfølgende årene. Den betydde også at den internasjonale bevegelsen nå kunne sette i gang en rekke prosjekter som ellers ikke ville vært mulig – takket være en formidabel innsamlet sum: 82 millioner kroner.

I Norge var det skepsis blant medlemmene til å påta seg en så stor oppgave som TV-aksjonen. Selv om Amnestys medlemstall hadde økt, var Amnesty fortsatt den minste organisasjonen som til da hadde fått TV-aksjonen. Amnesty hadde også et beskjedent organisasjonsapparat.

Amnesty som mottaker representerte også noe nytt i TV-aksjonens historie. Tidligere hadde den årlige innsamlingen gått til prosjekter der resultatene lett kunne måles, som bygging av hus eller skoler. Amnesty ville prioritere menneskerettighetsprosjekter som økonomisk bistand til fanger og deres familier, hjelp til torturofre, et medisinsk prosjekt for å fastslå de langsiktige virkninger av tortur. Blant prosjetene var også det som ble kalt «spesielle prosjekter» eller «presserende ad hoc-oppdrag» i land hvor «regjeringsomveltninger eller massearrestasjoner … kan gjøre det nødvendig at Amnesty på kort varsel setter i gang spesielle undersøkelser og kartlegginger.» Slike prosjekter var det naturligvis vanskeligere å måle effekten av.

Da tildelingen var et faktum, fikk Amnesty støtteerklæringer fra statsministeren, lederne i de syv største politiske partiene og i de viktigste organisasjonene og institusjonene i Norge. Kongehuset ble også en viktig støttespiller. Daværende daglig leder i Norsk Avdeling, Leif Vetlesen, og Amnestys internasjonale generalsekretær, Thomas Hammarberg, fikk audiens hos Kong Olav som sa ja til å være TV-aksjonens høye beskytter. Kongen begynte å lese Amnestys rapporter. Han sendte på et tidspunkt bud etter Amnestys rapport om barn som utsettes for tortur.

De langsiktige konsekvensene har vist seg å være det kanskje mest betydningsfulle resultat av TV-aksjonen i 1984. Aksjonen skapte hele 10.000 presseklipp. I to tredeler av landets barne- og ungdomsskoler og i halvparten av landets videregående skoler ble aksjonens hefter for menneskerettighetsundervisning brukt. Den investeringen i fremtiden som dette innebar, kan knapt overvurderes.

TV-aksjonen fikk synliggjort at Amnesty nøt bred støtte i den norske befolkningen. Den la også grunnlaget for en mer effektiv pengeinnsamling i tiden etter.

FNs torturforbud

Samme år ble Amnestys årelange innsats for å sette kampen mot tortur på den internasjonale dagsorden kronet med det kanskje mest gjennomgripende resultatet: FNs konvensjon mot tortur ble vedtatt i 1984 og trådte i kraft i 1987. Konvensjonen mot tortur forbyr enhver form for tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, uansett omstendigheter. Selv i krig og unntakstilstand gjelder torturforbudet. Konvensjonen gjør det også forbudt å sende mennesker til land hvor risikoen for tortur er stor. Konvensjonen definerer tortur som bevisste handlinger som gir en person alvorlig fysisk eller psykisk smerte for å få informasjon, true eller straffe personen eller en tredjeperson. For at det skal regnes som tortur må handlingen påføres av, eller med tillatelse fra, en offentlig tjenesteperson eller en annen som opptrer i embetets medfør. Forbudet mot tortur står så sterkt i folkeretten at det regnes som sedvanerett. Det betyr at alle land er forpliktet til ikke å utføre tortur, uansett om de har sluttet seg til torturkonvensjonen eller ikke.

«Iraner-saken» og norsk asylpolitikk

Fra midten av 80-tallet økte antallet asylsøkere som kom til Norge, og andelen som fikk avslag steg. I august 1985 brakte den såkalte iraner-saken Amnesty i rampelyset som aldri før. Dette var en av de første tilbakesendingene av asylsøkere fra Norge. En gruppe iranske asylsøkere var blitt tvangssendt til Tyrkia. Det skjedde til tross for at Amnesty International og andre organisasjoner i lengre tid hadde advart om at iranske asylsøkere risikerte å bli sendt videre fra Tyrkia til Iran, hvor flere av asylsøkerne risikerte harde straffer. Statens Utlendingskontor ignorerte advarslene og avslo asylsøknadene etter kun fire dagers saksbehandling. Resultatet ble en veritabel mediestorm og en pinlig sak for regjeringen. Tre uker etter bortvisningen grep regjeringen direkte inn i saken, og innvilget iranerne asyl eller opphold på humanitært grunnlag.

Saken avslørte svakheter i myndighetenes avhørsmetoder, og at det hersket stor forvirring i Justisdepartementet og i utlendingsforvaltningen. Amnesty hadde lenge bedt om å bli konsultert av norske myndigheter i forbindelse med vanskelige asylsaker. Etter iranersaken ble organisasjonen en slags uoffisiell konsulent for myndighetene i slike saker. Organisasjonen avbrøt imidlertid samarbeidet med utlendingsforvaltningen i 1987 da regjeringen søkte å legitimere sin nye innstramningspolitikk med at de hadde hatt kontakt med Amnesty. Forholdet til myndighetene ble kjøligere. I 1988 kom den nye Utlendingsloven som delvis innebar en innstramning av asylpolitikken i forhold til den tidligere Fremmedloven. Norsk Avdeling trakk lærdommen, at det kunne være uheldig for Amnestys uavhengighet å institusjonalisere samarbeid med myndighetene. Det negative ved å avbryte samarbeidet var selvfølgelig at Amnesty nå fikk mindre innflytelse over norsk asylpolitikk. En annen lærdom Amnesty tok av denne saken var at nordmenns positive holdning til menneskerettigheter kanskje ikke var så solid når det gjaldt asylsøkere som banket på vår egen dør.

Politivold i Bergen

På begynnelsen av 1980-tallet hevdet to norske voldsforskere, Gunnar Nordhus og Edvard Vogt, at politiet i Bergen var ansvarlig for en del av den ulovlige volden i byen. Det vakte oppsikt og førte til offentlige undersøkelser som frikjente Bergenspolitiet. Amnestys hovedkontor i London besluttet å sende to etterforskere til Bergen for å undersøke påstandene om politivold. I Amnestys årsrapport for 1988 ble «den ulovlige volden i Bergenspolitiet» omtalt. Konklusjonen til etterforskerne var at man «var bekymret over at det lot til å være et mønster av fysisk mishandling av arrestantene fra Bergenspolitiets side».

Statsadvokaten hadde da «renvasket» Bergenspolitiet for beskyldninger om ulovlig vold. Han mente at Amnesty hadde arbeidet «lite profesjonelt» og «overflatisk». Riksadvokaten tok ikke tak i saken, men mange av de som hadde forklart seg om politiovergrep de hadde vært utsatt for, ble satt under tiltale og dømt for falsk forklaring («bumerangsakene»). Flere år senere besluttet Høyesterett at sakene skulle gjenopptas fordi det ikke var grunnlag for å stole på politifolks benektelse av at overgrep hadde skjedd. Deretter ble de dømte frifunnet og tilkjent erstatning i 1998 og 1999.

Det gikk så langt at Amnestys etterforsker, Anne Burley, som hadde gjort undersøkelser, ble satt under politietterforskning etter beslutning av statsadvokaten i Bergen og med riksadvokatens samtykke. Statsadvokaten skrev leserinnlegg med grove beskyldninger om uredelig etterforskningsarbeid fra Amnestys side. Amnestys hovedkontor karakteriserte statsadvokatens beskyldninger som «insinuasjoner og usannheter», og at Amnesty var rystet over at en fremstående embetsmann kunne fremsette slike beskyldninger uten belegg. Burley uttalte selv at «Jeg har ikke vært utsatt for slike feilaktige rykter som dem jeg opplevde etter Bergensbesøket noe annet sted.»

Riksadvokaten uttalte senere i et intervju at det ikke var noe grunnlag for å kritisere Amnesty International. Men noen beklagelse, som Amnesty hadde bedt om, kom ikke. Amnestys etterforskere ble utsatt for en ren hetskampanje i Bergenspressen og av justismyndighetene. Politivoldsaken verserte i ulike former i hele 17 år, og var en ripe i lakken til den norske rettsstaten.

Møte med Marcelo

Det er en spent gruppe norske aktivister som står på Værnes flyplass en iskald vinterkveld i 1988. Der kommer han, mennesket bak navnet Marcelo Orellana. Det er et navn de har skrevet så mange ganger i appeller til chilenske myndigheter. Det blir et hjertevarmt møte. «Jeg er ett av de mange bevisene på at Amnestys internasjonale solidaritet og press virker, selv om dere ikke alltid får vite om det», sier Marcelo når han står ansikt til ansikt med Amnesty-gruppe 28 i Trondheim. De kvitterer med en lusekofte mot kulden.

Marcelo ble arrestert i 1985 da han deltok på et møte i det forbudte sosialistpartiet i Chile og siktet for terrorisme. Amnesty undersøkte saken til Marcelo, og Trondheimsgruppen fikk saken hans.

Første gang Marcelo hørte om gruppe 28 i Norge, var i fengselet i Valparaiso. Marcelos mor, Aida, fortalte under et besøk at en gruppe mennesker i Norge arbeidet for ham. Flere brev fra Trondheim ble på forskjellige måter smuglet inn til Marcelo. Og noen ble også smuglet den andre veien.

«La verden få vite! Vi er 373 politiske fanger i 32 fengsler fra Arica til Punta Arenas. Vi er alle blitt arrestert uten at det er blitt utstedt arrestordrer på lovlig måte. Mange av oss har blitt anklaget og dømt bare fordi vi ba om våre rettigheter som chilenere eller fordi vi er mot diktaturet.» Slik begynte et av brevene fra Marcelo.

Kent Hirsch, som ledet arbeidet på den tiden, husker at gruppen hadde regelmessig kontakt med Marcelos mor, Aida. De forsøkte å oppmuntre henne i den krevende situasjonen hun var i. Og hun ga dem oppdateringer. Gruppen i Trondheim samlet inn et beløp for å hjelpe moren.

I to år jobbet de intenst med saken hans som stilte dem overfor mange dilemmaer. «Da vi mottok brev og bilder som var smuglet ut av fengselet, måtte vi veie argumentene for og mot publisitet. Vi måtte unngå at Marcelo og familien hans fikk represalier, samtidig var det en enestående sjanse til å fortelle om saken», fortalte Haakon Bryhni i gruppen senere. De valgte å gå ut med nyheten, men holdt tilbake en del detaljer.

Etter drøyt to år i fengsel ble Marcelo sluppet fri. Han mente selv at han hadde vært heldig. Han fikk verken revet ut tånegler eller elektrosjokk, og han bevarte troen på rettferdighet og respekt for menneskerettighetene. Etter løslatelsen fikk han asyl i Vest-Tyskland og dro nordover for å møte Amnesty-gjengen i Trondheim. «En dag håper jeg at vi i Chile kan få den friheten dere har her i Norge!» sa han til dem i 1988.

Historien til Marcelo engasjerte Amnesty-gruppe 28 voldsomt, og kampen mot undertrykkelsen under diktaturet i Chile hadde en vesentlig mobiliseringskraft i alt menneskerettighetsarbeid på 1980-tallet. Det er oppsummeringen til gruppeleder Kent Hirsch mange år senere.