1970-tallet: Kampen mot tortur

De nye undertrykkelsesformene påvirket Amnestys arbeid. Mandatet til Amnesty ble utvidet fra arbeid for enkelte samvittighetsfanger til kamp mot dødsstraff, tortur, «forsvinninger» og utenomrettslige henrettelser. Organisasjonen la dermed en ny dimensjon til sin metodikk: Fra arbeid for enkeltindivider alene, sak for sak, til arbeid også for utvikling av menneskerettslige normer. Oppslutningen om disse utvidelsene var bred i Norsk Avdeling.

Nye metoder ble lagt til organisasjonens verktøykasse som en konsekvens av utvidelsene. Amnesty-gruppene fortsatte med stor standhaftighet å skrive brev for samvittighetsfanger, dødsdømte og torturoverlevere. De ble også med på Amnestys nye, verdensomspennende land- og temakampanjer, og underskriftsaksjoner for å styrke vernet om menneskerettighetene internasjonalt.

1970-tallet var preget av kald krig og skarpe politiske motsetninger, i Norge så vel som andre land. Amnestys upartiskhet var derfor uvanlig. Organisasjonen tok ikke stilling til de grasrotbevegelsene som dominerte tiåret. Miljøsaken, kvinnebevegelsen og kampen for homofiles rettigheter påvirket samfunnsutviklingen. En lov om selvbestemt abort kom på plass, og homofili ble avkriminalisert, men Amnesty kløv først opp på de barrikadene som handlet om diskriminering senere. Under den kalde krigen ble organisasjonen likevel anklaget av regimer som brøt menneskerettighetene for å være redskaper for deres politiske motstandere. Amnesty var derfor både «beviselig kommunistisk» (Uruguay), «styrt av imperialistiske etterretningstjenester» (Sovjet), «lakeier for sataniske makter» (Iran) og besto av «frustrerte gamle kvinner og ungdommer» (Kenya).

Amnesty tok mål av seg til å styrke vernet om menneskerettighetene
internasjonalt. Og lykkes. Organisasjonen gikk på 1970-tallet i spissen for prosessen som ledet til FNs konvensjon mot tortur. Konvensjonen ble vedtatt i 1984, og har siden vært verdens viktigste redskap mot bruken av tortur. At organisasjonen startet kampen mot dødsstraff på 1970-tallet, fikk også stor betydning for utviklingen på det området de neste tiårene.
En milepæl ble nådd da Amnesty fikk Nobels fredspris i 1977 – året organisasjonen hadde døpt «samvittighetsfangenes år». Fredsprisen slo fast at respekt for menneskerettighetene er en forutsetning for virkelig fred. Samtidig var prisen en gedigen anerkjennelse av Amnestys metode og betydning.
Medlemmene strømmet til organisasjonen i Norge og mange andre land. Det ga Amnesty voksesmerter. Mot slutten av tiåret måtte det utvikles nye metoder og nye arbeidsfelt.

Victor og Ljansgruppen

11. september 1973 tar militæret i Chile makten. Det er også dagen da marerittet begynner for en ung kjemiker og fagforeningsleder i Chile. Victor Hormazábal er på vei til jobben i byen Valdivia da han stusser over militæret i gatene. Det går opp for ham at han er vitne til et statskupp. Som medlem av regjeringens sosialistparti blir han med god grunn redd. I hovedstaden Santiago blir sosialister som ham stuet sammen på åpne lasteplan og kjørt til landets største idrettsstadion der mange blir skutt.

Victor blir tatt og ført til militærets hovedkvarter. Der får han bind for øynene og torturen begynner. Alle tenkelige og utenkelige metoder blir tatt i bruk for å tvinge frem informasjon om våpenlagre som Victor ikke aner noe om. Helvetet varer og varer. Førti år senere bærer han fortsatt merker i pannen etter torturistenes elektroder. I skulderbladet viser røntgenbilder at en geværkolbe har satt sitt varige avtrykk. Victor og en kamerat blir dømt til døden for høyforræderi. Angivelig har de lagt planer om å kidnappe barn av militært befal som pressmiddel for å skaffe våpen til et motkupp. Victor lever med angsten for å bli hentet ved daggry og skutt.

Amnesty får tak i en notis om dommen fra en lokal chilensk avis og undersøker saken. Victor Hormazábal blir godkjent til adopsjon som samvittighetsfange, og Ljansgruppen i Norge går til aksjon. Det gir resultater. Blant sakene til Ljansgruppen står Victor Hormazábals i en særstilling. Med en saksmappe på to kilo og 400 sider blir dette gruppens mest omfattende sak.

I 1975 kom den nye norske ambassadøren til Chile, Frode Nilsen, på besøk til Victor i Santiago fengsel. «Du har venner i Norge som maser livet av meg! Jeg har lovet dem å hjelpe deg», sa han. Nilsen hadde allerede på oppdrag for utenriksminister Knut Frydenlund bidratt til å få 100 dissidenter i Pinochets Chile ut av landet til beskyttelse i Norge. Et eventyrlig kapittel i norsk utenrikstjeneste. Som ambassadør kunne han denne gangen dra nytte av et dekret fra Pinochet som gjorde det mulig for politiske fanger å slippe fri. Forutsetningen var at et annet land ville være villig til å gi dem visum og opphold. Det var Norge på denne tiden. Og vennene i Norge – som Victor ikke kjente – var Ljansgruppen som allerede hadde kjempet utrettelig for saken hans i lang tid.
Ljansgruppen appellerte blant annet til en biskop i hjembyen Valdivia om å gjøre noe for å redde Victors liv. Biskopen var en lojal tilhenger av Pinochet, men brevet fra Ljansgruppen gjorde så stort inntrykk at biskopen oppsøkte den omtalte fangen. Victor fikk overtalt biskopen til å gå til den lokale generalen med brevet fra Ljansgruppen. Han satt med nøkkelen i saken til Victor. Etter den kirkelige intervensjonen ble Victor benådet. Dødsdommen ble omgjort til livsvarig fengsel. Victor kunne endelig sove om natten uten frykt for daggry.

Victor og Pinochet

Victor slapp å bli henrettet, men Ljansgruppen nøyde seg ikke med det. De kontaktet utenriksminister Frydenlund som ba Frode Nilsen gjøre en innsats for å få Victor til Norge. Han benyttet seg av Victors status som adoptert av Amnesty i forhandlingene med myndighetene. Ambassadøren hjalp med en søknad om frifinnelse i henhold til Pinochets dekret. Ved fjerde forsøk lyktes det. Det ble en nervepirrende prosess der Pinochet flere ganger nektet å skrive under Victors reisetillatelse. Victor fikk flere tilbud om eksil, men valgte Norge fordi han ønsket å takke Amnesty-medlemmene som hadde arbeidet så utrettelig for ham.

I mars 1977 landet Victor Hormazábal i Oslo. I lommen hadde han en lapp fra Frode Nilsen med navnet på en av sine norske støttespillere, Carl Halse, som da var leder av Ljansgruppen. For Victor ble det et hjertelig møte med de ukjente norske vennene hans som også hjalp den unge kjemikeren til en jobb ved Veterinærhøyskolen. Victor ble få år senere med i Amnesty-gruppe 87 i Oslo, og begynte å skrive appeller på spansk for løslatelse av andre samvittighetsfanger. Fem år senere sto han med et brev i hånden, og kunne ikke tro sine egne øyne: «Hans» fange i Argentina var satt fri!

Pioneren i kampen mot tortur

Beslutningen om å ta opp kampen mot tortur og dødsstraff ble tatt på Amnestys internasjonale rådsmøte i 1971. På dette møtet ble norske Kari Storhaug Poppe valgt inn i Det internasjonale styret, Amnestys høyeste organ. Hun hadde kommet med i Amnesty International i 1965 da hun som student tok initiativ til å opprette en Amnesty-gruppe på Odontologisk institutt i Oslo. Senere ble hun valgt inn i det norske styret hvor hun satt i fem år, tre av dem som formann.

Kari Storhaug Poppe var særlig engasjert i arbeidet mot tortur, og var den drivende kraften bak en konferanse om de medisinske virkningene av tortur som ble holdt på Lysebu i Oslo i 1973. Det året startet Amnesty sin første store antitorturkampanje, Campaign Against Torture. På Lysebu-konferansen deltok leger, psykiatere og psykologer fra mange land. Blant andre professor i psykiatri, Leo Eitinger, en av Europas fremste eksperter på langtidsvirkninger av tortur. Han var en av de få norske jødene som overlevde Auschwitz. Også den danske overlegen og Amnesty-aktivisten Inger Kemp Genefke deltok. Hun var ti år senere med på å grunnlegge det i dag verdenskjente Rehabiliteringscentret for torturofre i København. Begge disse to fikk Kari senere engasjert i et Amnesty-ledet forskningsprosjekt om tortur.

Lysebu-konferansen var en av flere regionale konferanser i forkant av Amnestys store internasjonale konferanse om avskaffelse av tortur som fant sted i Paris i 1974. Kari deltok også her. De 300 delegatene fra hele verden stilte seg bak en erklæring der bruken av tortur ble karakterisert som en forbrytelse mot menneskeheten. Konferansen kom med en rekke anbefalinger om hvordan det internasjonale samfunnet best kunne bekjempe den stadig økende bruken av tortur.

Hasteaksjonen

I 1973 satte Amnesty i gang den første hasteaksjonen som en reaksjon på at en samvittighetsfange i Brasil sto i akutt fare for å bli torturert. Slike hasteaksjoner – Urgent Actions – skulle bli en av Amnestys kjernemetoder, og er femti år senere fortsatt organisasjonens fremste redskap når det trengs en rask og massiv innsats for å hindre overgrep mot enkeltmennesker. Aksjonsformen ble brukt for å stanse krenkelser som tortur, henrettelser, urettferdige rettsprosesser, tvungne forsvinninger og arrestasjon og straffeforfølgelse av kritikere og menneskerettighetsforkjempere. Amnestys landeksperter etterforsket saken, kryssjekket informasjon og utformet en kort tekst som beskrev saken, hvem den handlet om og hva krenkelsen besto i, og sist, men ikke minst, hva kravet til den ansvarlige myndighet skulle være.

En slik hasteaksjon var et A4-ark som ble sendt fra hovedkontoret i London på fax til alle Amnestys land-avdelinger. Hasteaksjonsnettverk over hele verden satte seg umiddelbart ned og skrev appeller. I løpet av 24 timer kunne derfor en storm av protester strømme inn til myndighetspersoner som i mange tilfeller lot seg påvirke av den plutselige oppmerksomheten. Amnesty har i alle år forsøkt å føre statistikk over om hasteaksjonene var vellykkede. Statistikken har variert fra positive resultater i én av to saker, til én av tolv.

Kari Storhaug Poppes Amnesty-gruppe på Kolsås fungerte som koordinator for disse aksjonene i Norge de første årene. Gruppen mottok appeller fra hovedkontoret i London på vegne av fanger som man fryktet ble utsatt for tortur, og sendte dem videre til de norske Amnesty-medlemmene og gruppene som var påmeldt kampanjen. Etter hvert ble imidlertid arbeidsmengden så stor at oppgaven ble overlatt til sekretariatet, og siden til et eget kontor i Stavanger.

Kvinnen blant menn

I Det internasjonale styret var Poppe den eneste kvinnen. Det var ikke alltid like lett å være kvinne i den forsamlingen. Amnestys mangeårige internasjonale styreformann, den tidligere irske utenriksministeren Sean McBride, tilhørte den gammeldagse skolen og lyttet ikke uten videre til hva kvinner hadde å si. Poppe hadde imidlertid to gode allierte i nederlenderen Herman van Geuns og svensken Thomas Hammarberg, den senere internasjonale styreformannen og generalsekretæren i Amnesty International. Når hun ba en av disse mennene fremme sine forslag, var McBride villig til å lytte.

1970-tallet var kvinnekampens tiår. Det var tiåret da en bred kvinnebevegelse tok et oppgjør med den tradisjonelle kvinnerollen og fremmet krav om likestilling og kvinnefrigjøring. Det oppgjøret bidro til å forandre det norske samfunnet. Amnesty fremsto ikke som en barrikadestormer for kvinners rettigheter på 1970-tallet, men diskusjonen pågikk, og kjønn kom inn som et kriterium på en samvittighetsfange – på lik linje med tro, mening og etnisk opprinnelse.

I 1974 mottok nevnte Sean McBride Nobels fredspris – ikke minst på grunn av sitt mangeårige arbeid for Amnesty International. Samme dag som fredsprisen ble utdelt, viste NRK i samarbeid med Norsk Avdeling en nitti minutter lang britisk dokumentarfilm, «Tortur og forfølgelse», som gjorde et sterkt inntrykk på den norske opinionen. I TV-studio satt Kari Storhaug Poppe, statsminister Trygve Bratteli, utenriksminister Knut Frydenlund og Leo Eitinger.

Allerede i 1973 dokumenterte Amnesty i en banebrytende rapport bruk av tortur i 60 land. Rapporten fikk stor internasjonal oppmerksomhet og bidro til å skape et press for bedre beskyttelse mot tortur. Da FN i 1975 vedtok en erklæring mot alle former for tortur stilte Amnesty International seg i spissen for å få til en bindende FN-konvensjon mot tortur. En slik konvensjon ville bety at alle stater var forpliktet til å innføre forbud mot tortur og straffeforfølge bruk av tortur. I årene som fulgte sto lobbyarbeid høyt på dagsorden for jurister på Amnestys hovedkontor i London så vel som i de nasjonale avdelingene. Kari Storhaug Poppe var en viktig pådriver i dette. Amnesty spilte en avgjørende rolle i prosessen frem mot at konvensjonen faktisk kom på plass et tiår senere.

Fornyeren

Jan Egeland kom inn som et friskt pust i Amnesty International på midten av 1970-tallet, og bidro til å utvikle organisasjonen både i Norge og internasjonalt i en tiårsperiode. Hans Amnesty-engasjement startet som elev på Stavanger Katedralskole der han tok initiativ til en Amnesty-gruppe blant elevene og fikk lektorer med som støttemedlemmer.

Engasjement for Latin-Amerika tente Egeland for videre Amnesty-arbeid. Han fikk med seg flere relativt unge, ressurssterke personer i Stavanger til Amnesty. De representerte en ny generasjon som bidro til å profesjonalisere og styrke Norsk Avdeling som organisasjon. Flere av dem hadde journalistbakgrunn og markerte Amnesty i mediebildet.

Bare 22 år gammel tok Egeland på seg rollen som styreformann i Norsk Avdeling, og samme år ble han valgt inn i Det internasjonale styret. Der gjorde han en innsats for å utvikle hele bevegelsens organisering og metodikk. Amnesty-bevegelsen var i vekst internasjonalt. På ti år, fra 1976 til 1985 ble medlemstallet mer enn femdoblet, fra 100.000 til over en halv million.

Egeland reagerte på hvor store ressurser som ble brukt på enkeltfanger i land hvor det samtidig pågikk grusomme massakrer, slik situasjonen var i mange land i Latin-Amerika og Afrika. Samvittighetsfangene var ofte kjente opposisjonelle, mens ofrene for massakrene nesten aldri var det. Samvittighetsfangene ble «tilfeldige fanger i et hav av undertrykkelse», som Egeland uttrykte det. En endring i Amnestys fokus tvang seg fram. Fra slutten av 70-tallet kom derfor arbeidet mot «forsvinninger» og utenomrettslige henrettelser inn for fullt. Organisasjonen som fra sin begynnelse hadde vært organisasjonen for «de glemte fangene», måtte i en ny tid bli en organisasjon for «de glemte ofrene» dersom den skulle fortsette å være en relevant menneskerettighetsorganisasjon.

«Treer»-prinsippet en tvangstrøye

Medlemsveksten på slutten av 70-tallet ga organisasjonen økte inntekter og mer slagkraft, men den ga også uforutsette utfordringer. Antall grupper i Norge gikk fra 32 til over 100 i siste halvdel av 1970-tallet. Det ble mangel på fangesaker. Hovedkontoret i London greide ikke å legge til rette og forberede mange nok saker til å forsyne de mange nye norske gruppene med tre samvittighetsfanger hver. Diktaturene i Hellas, Portugal og Spania falt i tur og orden på midten av 70-tallet slik at det ble færre samvittighetsfanger i den «vestlige» blokken. Det hevdvunne «treer-prinsippet», selve grunnpilaren i gruppearbeidet på 60-tallet, var blitt en tvangstrøye. Hovedkontoret ville ikke fire på kvalitetskravene til etterforskningen i fangesakene, og ble derfor hudflettet på internasjonale rådsmøter fordi man ikke greide å levere mange nok saker.

Utfordringene som tilstrømningen av nye og sultne medlemmer ga et overbelastet hovedkontor, var ikke den eneste diskusjonen på slutten av 1970-tallet. Organisasjonen vokste mest i det globale nord-vest, men rettet oppmerksomheten primært mot krenkelser i det globale sør-øst. Diskusjonene handlet derfor om hvordan man kunne få til vekst i andre deler av verden. Amnesty spurte seg om det var mulig å bygge opp sterke og aktive avdelinger i diktaturstater.

Nobels Fredspris 1977

1977 står som et merkeår i Amnesty Internationals historie, det året organisasjonen erklærte for «samvittighetsfangenes år».

«Beslutningen om å hedre Amnesty International med Nobels fredspris i år 1977 – “samvittighetsfangenes år” – tar Nobelkomiteen i den overbevisning at forsvaret av menneskeverdet mot tortur, vold og fornedrelse utgjør et høyst reelt bidrag til denne verdens fred.»

Det sa leder i Nobelkomiteen, Aase Lionæs, under utdelingen av fredsprisen i Oslo 10. desember 1977. Hun nevnte at halvparten av de om lag 6000 samvittighetsfangene Amnesty adopterte i årene 1972 til 1975, var blitt løslatt. Mange faktorer kan ha bidratt til resultatet, men hun mente det indikerte en imponerende gjennomslagskraft. Fredsprisen ble et symbol på den respekten organisasjonen hadde oppnådd.

Thomas Hammarberg oppsummerte organisasjonens status slik i 1976: Samtidig som fredsprisen symboliserte anerkjennelse, ble organisasjonen nå også møtt med større motbør – kanskje et symptom på organisasjonens økte betydning. Myndighetene i enkelte land som India, Chile, Iran og Pakistan gikk til direkte motangrep og anklaget Amnesty for å spre falske opplysninger. Land som Francos Spania og Filippinene forsøkte å forhandle med organisasjonen. De lovet enkelte forbedringer mot at Amnesty stanset den offentlige kritikken. Amnesty-observatører og etterforskere ble oftere møtt med hindringer og kunne bli utestengt fra internasjonale fora.