1960-tallet: De glemte fangene

I alle verdensdeler, på tvers av ideologiske skillelinjer, ble folk dømt til fengselsstraff for sine meninger og tro. Det var minst én million politiske fanger i verden på begynnelsen av tiåret.

Amnesty International så dagens lys i 1961. Det er historien om kraften i én persons engasjement. En mann ble konfrontert med urett og ble opprørt. Så bestemte han seg for å handle. Den britiske advokaten Peter Benenson tok pennen fatt. Hans artikkel om «de glemte fangene» i den britiske avisen The Observer 28. mai 1961 ble startskuddet for en internasjonal «Amnesty-kampanje» for løslatelse av det han kalte samvittighetsfanger. Det var mennesker som ble fengslet og dømt for sine politiske meninger, religiøse tro eller etniske tilhørighet alene, og som verken hadde brukt eller oppfordret til bruk av vold.

Vernet om tanke- og ytringsfrihet var kjernen i arbeidet til Amnesty det første tiåret. Ideen var å hjelpe «de glemte fangene» ut i frihet gjennom nøytral og høflig brevskriving til ansvarlige myndigheter. Brevet fra et engasjert medmenneske til en statsleder ble selve metoden. I mange land lot folk seg inspirere, og tok pennen fatt – også i Norge.

Erfaringene fra andre verdenskrig resulterte i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene i 1948, men marerittene fra krigen satt fortsatt i folks bevissthet på 1960-tallet. Mange av ildsjelene som startet Amnesty i Norge hadde erfaring med tysk fangenskap under krigen. De visste hva det betydde at omverdenen ikke glemte dem. På menneskerettighetsdagen 10. desember 1964 gikk pionerene sammen og startet Norsk Avdeling av Amnesty International. Amnestys metode virket. En stor andel av de fangene Amnesty adopterte, ble satt fri. Mellom hver tredje og femte fange ble løslatt det første tiåret.

I Norge var 50 grupper i full sving før slutten av 1960-tallet. Hver gruppe jobbet for tre av de fangene Amnesty adopterte som samvittighetsfanger. En fra et vestlig, et østlig og et alliansefritt land. «Treer»-prinsippet skulle bevare organisasjonens politiske nøytralitet under den kalde krigen.

Fra Ravensbrück til Amnesty

Margrete Christensen, kalt Meta, er 21 år når hun blir arrestert natt til 2. november 1943. Hun jobber i fremmedavdelingen på Trondheim politikammer og utsteder falske legitimasjonskort til folk som må flykte. Meta blir sendt til Tyskland og sitter fanget under ubeskrivelige forhold i Ravensbrück, en konsentrasjonsleir for kvinner, frem til de hvite bussene redder de skandinaviske fangene i april 1945.

I mai 1963, 20 år etter arrestasjonen, samler hun og mannen 11 naboer fra Ljan i Oslo rundt sofabordet. Meta har bestemt at det ikke skal stå mat på bordet. Man er ikke kommet for å hygge seg, men gjøre et arbeidsslag, mener Meta. Det blir kun servert øl.

Ekteparet Meta og Arne H. Christensen hadde lest om initiativet til den britiske advokaten Peter Benenson i 1961 om å hjelpe «de glemte fangene». De tente på ideen. Metas opplevelser fra krigen var grunnen: «Jeg vet av egen bitter erfaring hvilken enorm betydning det har å vite at man ikke er glemt av alle utenfor piggtråden», sa hun til Dagbladet i 1966.

Stiftelsen av Amnesty-gruppe 6 hjemme hos ekteparet Christensen ble starten på fire tiårs arbeid for samvittighetsfanger. I tråd med Amnestys grunnprinsipp om nøytralitet, gikk de i gang for å redde tre fanger, én fra henholdsvis Portugal i vest, Romania i øst og det alliansefrie landet Egypt.

Gjengen rundt sofabordet på Ljan var høyt utdannet. Psykologen Meta og advokaten Arne som vertskap, fikk med seg toppbyråkrater og akademikere med store nettverk og kompetanse innen økonomi, juss, psykologi og sosialantropologi. Tre i gruppen hadde sittet i tysk fangenskap under krigen, en av dem hadde blitt dømt til døden. Det var også en språkmektig forsamling.

Gruppen skaffet seg på kort tid over 120 støttemedlemmer, ikke bare i nabolaget, men over hele verden, fra Hammerfest til Lindesnes, fra Santiago til Kent. Støttemedlemmene var med på å finansiere utgifter til porto, medisiner, klær og bøker til fangene og familiene deres.

Ljansgruppens første adopterte samvittighetsfange var portugiseren Pedro. I halvannet år forsøkte de å finne ut hvor han ble holdt fanget. Brev på brev kom i retur. De fikk en norsk handelsdelegat i Portugal til å gjøre undersøkelser, de appellerte til den «postale ære» i det norske Postverkets ledelse for å få oppsporet Pedro, og de besøkte den portugisiske ambassadøren. Uten resultat. Meta har fortalt at de sendte nærmere hundre brev til myndighetene i Portugal, uten å gi opp.

Omsider fikk gruppen kontakt. På nyåret 1965 opplevde de sitt første store gjennombrudd i Amnesty-arbeidet: Et brev fra Pedro hvor han fortalte at han hadde fått en betinget løslatelse. Meta ønsket ikke å ta æren for løslatelsen, men mente at det gripende brevet de fikk fra ham var mer enn god nok lønn.

Pedro skrev til ektemannen Arne:

Helt inn på 2000-tallet gikk Ljansgruppen, eller Amnestygruppe 6 som var det formelle navnet, for å være den eldste gjenværende Amnesty-gruppen i verden. I sin levetid hadde gruppen totalt 44 medlemmer med en gjennomsnittlig fartstid på syv og et halvt år. Gjennom fire tiår jobbet Ljansgruppen for nærmere hundre samvittighetsfanger og brevvekslet med presidenter, statsministre, geistlige, advokater, fengselsdirektører, embedsmenn, samvittighetsfanger og deres familier i 38 land. Minst 22 av gruppens adopterte fanger ble satt fri.

«Utholdenhet og uknekkelig håp er nødvendig hvis man skal oppnå resultater», uttalte Meta til Dagbladet i1966. «Og får man ikke svar på strømmen av brev, vet man i alle fall at de må ha kommet ett eller annet sted og blitt lest.»

«Likegyldighet, det er fryktelig, vet du. Og det tror jeg skader mennesker». Det var livsvisdommen hun ga videre.

Norsk avdeling blir til

I 1964 var seks norske Amnesty-grupper i full sving, i tett samarbeid med hovedkontoret i London: På Ljan, Tåsen og Frogner i Oslo, samt i Bærum, Bergen og Trondheim. Peter Benenson hadde inspirert med foredrag i Nobelinstituttet, og gruppene i Norge bestemte seg for å etablere en norsk avdeling av organisasjonen. Den høytidelige stiftelsen skjedde 10. desember 1964 på Nobelinstituttet. Ordlyden i organisasjonens lovparagraf 1 lød:

«Amnesty International Norsk Avdeling vil arbeide etter retningslinjer fra Amnesty International til beste for personer som er berøvet sin frihet på grunn av sin religiøse tro, politiske overbevisning eller avstamning – uten å ha gått inn for bruk av vold.»

Slike fengslinger var i strid med tanke-, tros- og ytringsfriheten slik de frihetene ble formulert i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene artikkel 18 og 19.

Arne H. Christensen fra Ljansgruppen ble formann for det første styret der han hadde med Otto Falkenberg fra Tåsen-gruppen, Tove Rognlien fra gruppe 7 i Bærum og Carl Thiis som ble organisasjonens drivende dyktige «fundraiser».
Christensens advokatkontor i Oscarsgate fungerte som sekretariat, mens Tove Rognlien tok vare på styrets arkiv, trygt plassert under sengen sin hjemme. Arkivet vokste. Hun tok vare på informasjon og brevveksling med alle de samvittighetsfangene hun kom til å arbeide for, gjennom fire tiår. Falkenberg ble redaktør for medlemsavisen, Meldingsbladet, mens Thiis fikk ansvaret for innsamlingsarbeidet. Et av hans mange initiativer var å selge en Amnesty-kalender illustrert av norske kunstnere som forelå før jul i 1965 i et opplag på 2.500.

Norsk Avdeling kom raskt til å spille en viktig rolle i den internasjonale bevegelsen, blant annet i det internasjonalestyret. Norske ildsjeler var dermed med på å påvirke Amnestys utvikling og fokus i en tidlig fase.

«Årets fange»

På 1960-tallet ga Amnestys internasjonale årsmøte tittelen «Årets fange» til en adoptert samvittighetsfange hvert år. Denne fangen symboliserte alle de som satt innesperret for sin tro eller sine meninger. I 1964 het hun Julieta Gandara og var portugisisk lege bosatt I Luanda i Angola, daværende portugisisk koloni. Hun uttalte seg mot undertrykkelsen hun var vitne til i kolonien, og ble arrestert. Etter en hemmelig rettssak der hun ikke fikk et forsvar, ble hun dømt til to års fengsel. Hun anket dommen som ble økt til fire år. Julieta Gandara ble ikke sluppet ut etter endt soning og helsetilstanden hennes var så dårlig at hun ikke kunne delta i daglige lufteturer.

I Norge, og en rekke andre land, involverte Amnesty-grupper seg i saken. Den portugisiske ambassadøren til Norge fikk blant annet et høflig appellbrev fra Tove Rognliens gruppe i Bærum:

«We trust that Your Excellency in the name of humanity would do your utmost to help this prisoner».

Mye tyder på at all oppmerksomheten saken til årets fange fikk, var avgjørende. Julieta Gandara ble løslatt 9. juli 1965, etter seks intense måneders brevskrivning.

De fleste samvittighetsfangene på denne tiden var menn, gjerne opposisjonelle fengslet for sine meninger. Kvinner som Julieta Gandara var derfor i klart mindretall.

Parlamentarikere på oppdrag

Carl Thiis tok allerede i 1965 initiativ til å danne et parlamentarisk utvalg på Stortinget som først besto av Edvard Hambro (H) og Nils Langhelle (Ap), med Torkel Opsahl som utvalgets sekretær. Snart kom representanter fra alle partiene
på Stortinget med.

Gruppen var rådgivende og ikke ansvarlig for Amnestys handlinger. Samtidig kunne Norsk Avdeling bruke utvalget til å fremme sine saker. På oppfordring fra de nordiske Amnesty-avdelingene, dro blant annet parlamentarikere fra Norge, Sverige, Danmark og Finland til Hellas for å undersøke forholdene for menneskerettighetene etter militærkuppet i april 1967. Gruppens rapport ble et viktig dokument under rettssaken mot Hellas i Europarådet, som førte til at Hellas ble utestengt helt til militærjuntaen falt i 1974.

Strid om militærnektere

På slutten av 1960-tallet pågikk det i Norge en strid rundt hundre politiske militærnektere. De var ikke pasifister, men nektet militærtjeneste i protest mot USAs krigføring i Vietnam, Portugals kolonikriger i Afrika og Norges angivelige medansvar gjennom landets NATO-medlemskap. Etter mange runder i rettsapparatet ble de til slutt idømt fengselsstraffer på inntil 120 dager.

Amnestys hovedkontor sendte brev til norske myndigheter om at Amnesty betraktet disse som samvittighetsfanger, og ba om at loven skulle endres. Flere konfidensielle brev fra Amnestys hovedkontor i London til norske myndigheter fulgte de neste årene. En lovendring som tillot en form for situasjonsbetinget militærnekting, såkalt «atompasifisme», kom likevel først på begynnelsen av 1990-tallet.

I Jugoslavia måtte unge menn fra den lille religiøse sekten «Nazarenerne» sitte årevis i fengsel på grunn av militærnekting. De var gjengangere blant Amnestys samvittighetsfanger på 1960- og 70-tallet. Da Tito var på statsbesøk i Norge i mai 1965 ble en av Amnestys norske ildsjeler, Johan Ludwig Mowinckel, kalt «Luggen», invitert til en ærestilstelning for den jugoslaviske presidenten. Luggen hadde 19 år gammel deltatt i motstandskampen mot tyske styrker i Norge, men satt selv en måned i fengsel for militærnekting etter krigen. Istedenfor repetisjonsøvelse hadde han valgt å delta en sommer i en arbeidsbrigade i Jugoslavia – og fått et spesielt forhold til landet. Luggen var tilhenger av spontane aksjoner og gikk rett bort til Tito og spurte ham hvorfor han fengslet militærnektere. Tito ble angivelig som sten i ansiktet, snudde på hælen og gikk. Etter dette slapp ikke ekteparet Mowinckel lenger inn på den jugoslaviske ambassaden hvor de tidligere hadde vært velkomne gjester.

Luggen var journalist i den radikale avisen Orientering og senere forlagsredaktør i Pax Forlag. Han falt allerede i 1961 for Peter Benensons ideer og tok kontakt med ham. Det var imidlertid Luggens kone, pianisten Laila Mowinckel, som kom til å bli den drivende kraften i Amnesty-gruppen de opprettet i Bærum. Mowinckels ble godt kjent med familien Benenson, og de hadde mye kontakt frem til Luggens altfor tidlige død i 1968.

Norske rettssakobservatører

På 1960-tallet ble norske jurister brukt som rettssaksobservatører for Amnesty. Arne H. Christensen observerte i 1966 rettssaken mot den vesttyske kommunisten Emil Bechtle i Karlsruhe. Christensen fant at rettssaken fulgte internasjonale standarder for rettferdig rettergang, men siden kommunisten ble dømt til fengselsstraff for sine meninger, adopterte Amnesty ham som samvittighetsfange. Dommen fikk mye oppmerksomhet i europeisk presse, og viste at også demokratiske land hadde sine svin på skogen.

I 1968 – et år FN hadde erklært som menneskerettighetenes år – dro juristen Ingjald Ørbeck Sørheim til Moskva som Amnestys observatør under rettssaken mot en opposisjonell gruppe rundt lyrikeren Aleksander Ginsburg. Ørbeck Sørheim ble nektet adgang til rettssalen, men saken fikk omfattende medieoppmerksomhet. De fire anklagede ble dømt til mellom ett og syv år i arbeidsleir for blant annet antisovjetisk virksomhet.

I 1969 reiste forsvarsadvokat Alf Nordhus på Amnestys vegne til Spania for å overvære en rettssak mot en gruppe baskiske opposisjonelle. Hans tilstedeværelse gjorde at de fikk uvanlig milde straffer i forhold til det som var vanlig praksis, ifølge lokale jurister. Nordhus’ hjemkomst ble behørig dekket av norske medier, og økte oppmerksomheten om Amnesty i Norge.

«En stråle av menneskelighet»

Otto Falkenberg var en av ildsjelene i Amnestys arbeid på 1960-tallet. Han hadde selv sittet i flere tyske fangeleirer under krigen. De norske fangene var blant de heldigst stilte, har Falkenberg fortalt. De fikk lov til å motta pakker fra Røde Kors og brev fra familien hver 14. dag. Russere og andre østeuropeere fikk ingenting, og mange av dem så ut som levende lik. Han mente at de virkelig var «de glemte fangene».

Tjue år senere, da Falkenberg selv jobbet for «de glemte fangene» gjennom Amnesty, fikk han et brev fra den dødsdømte libanesiske fangen Saadeh. Falkenberg har beskrevet dette brevet som en kilde til motivasjon i hans fire tiår i Amnesty.

Fra sin celle på dødsgangen i et fengsel i Beirut takket Saadeh med dette brevet:

"Kjære Hr. Otto Falkenberg,

Brevet ditt brakte en stråle av menneskelighet og verdighet inn i min enecelle og et lysglimt av det guddommelige inn i mitt ensomme sinn. Jeg setter inderlig pris på din hengivne interesse for de høyere spørsmålene i menneskelivet.

Til de medlemmer av din aktverdige organisasjon, Amnesty International, som led under det nazistiske åk i okkupasjonsårene, ønsker jeg å uttrykke min dypeste respekt og høyeste aktelse.

Jeg takker Den allmektige for at deres ofre har blitt behørig belønnet.

Så lenge det finnes armer som dine som løfter frihetens fakkel, og viljer som din som overvinner alle hindringer i striden for den menneskelige verdighets frelse, vil håpet om menneskehetens fremtid alltid forbli lyst.

Ta imot min høyeste respekt, takknemlighet og oppriktige ønsker. Jeg håper å høre fra deg igjen."

Falkenberg satt som styreformann i to perioder. Som redaktør for Amnestys meldingsblad kunne han så tidlig som i mars 1965 melde at norske grupper hadde fått løslatt adopterte samvittighetsfanger i en rekke land. Bladet gjenga også brev fra fanger som beskrev betydningen av brevskrivernes arbeid.

På grunn av gode tyskkunnskaper og kjennskap til Tyskland ble Falkenberg involvert i Amnestys etterforskningsarbeid. Han fikk i november 1966 i oppdrag å ta med en liste over politiske fanger, som Amnesty ville ha informasjon om, til den østtyske advokaten Wolfgang Vogel i Øst-Berlin. Vogel ble brukt av østtyske myndigheter til å formidle kontakt til vestlige regjeringer i ømtålige saker. Falkenberg og Vogel utvekslet verdifull informasjon og fortsatte kontakten i noen år. Da Otto Falkenberg forsøkte å gjenoppta kontakten i 1984 hadde østtyske myndigheter forbudt all kontakt med Amnesty International.

Under Francos diktatur i Spania hadde gruppen på Tåsen i en årrekke sendt appeller om løslatelse av en jernbanearbeider. Han hadde tilhørt en kommunistisk gruppe under den spanske borgerkrigen fra 1936-39. Falkenberg fikk med seg en colombiansk student som tolk og dro også på fengselsbesøk til Sør-Spania. Etter en høflighetsvisitt hos fengselsdirektøren som aksepterte gaven fra Norge, en flaske akevitt, fikk han møte fangen i 15 minutter og ta en røyk med ham. Fangen, Sanz, kunne fortelle at vokterne hadde begynt å behandle ham med respekt etter at Amnesty hadde adoptert ham.

Falkenberg og Sanz fortsatte å brevveksle inntil Sanz endelig slapp ut i 1973 etter å ha tilbrakt 25 år i Francos fangehull. Det var et gripende øyeblikk da Sanz og Falkenberg møttes igjen i NRKs studio under TV-aksjonen i 1984. De fortsatte å korrespondere, og Falkenberg besøkte ekteparet Sanz i Spania så sent som i 1999.

«Tove Rognlien reddet livet mitt!»

I fem år brevvekslet Tove Rognlien i Amnesty-gruppe 7 i Bærum med samvittighetsfangen Lawrence Shumba i Rhodesia. Da han slapp ut i 1970, mistet hun kontakten.

Seks år senere fikk hun overraskende overbrakt en hilsen fra Shumba på direkten i et NRK-program av Afrika-korrespondent i NRK, Halle Jørn Hansen. Under et intervju med en gruppe motstandsfolk på hemmelig sted i Rhodesia hadde en av dem spurt om Hansen kjente til norske Tove Rognlien. Det var Shumba som da utbrøt: «Tove Rognlien reddet livet mitt!» Han mente at alle brevene fra Tove hadde gitt ham beskyttelse i fengselet. «Ja, det var forbløffende og festlig og egentlig aldeles utrolig at han hadde truffet vår fange!», kommenterte Tove senere.

Lawrence Shumba var opposisjonell under det britiske kolonistyret i Rhodesia, dagens Zimbabwe, og ble fengslet på 1960-tallet. Amnesty adopterte ham og over 900 andre samvittighetsfanger i landet på denne tiden. Tove Rognliens gruppe tok opp saken til Shumba og fikk overraskende kontakt.

En intens brevveksling begynte, både til Lawrence i fengselet og de fem barna hans som strevde med å få endene til å møtes. Bærumsgruppa sendte en strøm av brev, pakker med klær og bøker, og sjekker ned til ham og familien hans, og fikk takker og nøyaktige skostørrelser og passform til klær i retur. Barna skrev rørende takkebrev med famlende barneskrift. Lawrence lurte også på om Toves gruppe kunne skaffe ham en ny kone til å passe på de fem barna så lenge han satt i fengsel. Barnas mor var død, og den nye kona hadde stukket av. Gruppen måtte elskverdigst avslå forespørselen.

Lawrence Shumba ble løslatt i 1970. Han fikk en sentral posisjon i den nye svarte flertallsregjeringen som kom til makten da Zimbabwe fikk sin uavhengighet i 1980 – sammen med en annen tidligere samvittighetsfange: Robert Mugabe.

Tove ble med i Amnesty allerede før den norske seksjonen ble etablert i 1964, og satt i det første styret. Mannen hennes, Helge Rognlien, hadde også erfaring fra tysk fangenskap under andre verdenskrig. «Med alle fengslingene under siste verdenskrig friskt i minne, fremstod Amnesty International som et lys i mørket», kommenterte Tove senere. «Tanken om at vanlige folk kunne påvirke myndigheter ved brevskrivning var – og er – fascinerende. Gjennom Amnesty ble det mulig å arbeide for samvittighetsfanger med en styrke som vi alene, hver for oss, aldri hadde hatt muligheten for.»

Hun tok hele livet vare på bunker med dokumenter og brev i fangesaker. Det tok nesten fire tiår før Tove Rognlien la ned pennen i år 2000.